Kultur

Når kirken stenger døra: «Får lyst til å klore på kirkedøra»

Livskriser førte dem til kirken – der de fant et hjem. Nå kjenner de seg litt hjemløse.

Tidligere i vinter fortalte både Anita Reitan og Juli Bernadotte-Nordenstam sine historier i Vårt Land. Hver på sin måte hadde de nylig funnet kirken som sitt holdepunkt i livet. Begge ble rystet da kirkene ble koronastengt.

– Det oppleves som en sorg, som en bunnløs ting. Det er et stort hull der som er vanskelig å fylle, erkjenner Juli Bernadotte-Nordenstam.

– Jeg kjenner savnet både åndelig og fysisk. Men jeg opplever også at troen holder, nå som den blir satt på prøve, forteller Anita Reitan.

• LES MER: Hun trodde ikke på Gud og ville ikke ha noe med kirken å gjøre

Veldig rart

De to kvinnene ble kjent med hverandre i fjor da de sammen både planla og gjennomførte en pilegrimsvandring fra Råholt til Eidsvoll. Da Anita fikk i oppdrag å dele ut nattverd, var Juli den første som tok i mot.

– Da Fjellhamar kirke stengte sist torsdag, var reaksjonen min todelt: Dette var nødvendig med tanke på folkehelsen. Samtidig kjente jeg på at det var nå jeg virkelig trengte dette holdepunktet i livet mitt. Men mitt personlige savn er selvsagt underordnet samfunnets behov, sier Anita Reitan.

– Da Skårer kirke ble stengt denne uka, var det veldig rart. For kort tid siden hadde jeg ikke noe forhold til kirken. Så jeg hadde ikke forventet at det skulle være noen «big deal». Men det har det vært. Først nå skjønner jeg hva kirken virkelig er blitt for meg. Jeg vet at mange sier de møter Gud over alt, men for meg er det sånn at jeg møter Gud først og fremst i kirken, forteller Juli Bernadotte-Nordenstam.

Hun legger til: – Mitt forhold til kirken beskrives ganske så presist av en barnetegning som henger i kirkens kjelleretasje. Der står det med barneskrift: «Her bor Gud».

• LES MER: Juli gruer seg til julaften. Hun har ikke råd til å gi barn og barnebarn gaver

###
Juli Bernadotte-Nordenstam fortalte før jul om sin historie med kirken. Foto: Erlend Berge

Klore på døra

Som relativt nytroende har begge kvinnene vært spente på om troen ville overleve uten fellesskapet. Juli sier det sånn:

– Troen er faktisk blitt sterkere. Samtidig er jeg selv blitt satt på prøve. Nå må jeg trene på å se Gud andre steder. Jeg kjenner bare på en lyst til å kjøre bort til Skårer kirke og klore på døra. Kanskje jeg skal dra bort dit og lene meg litt mot døra i det minste? undrer Juli.

Anita Reitan har også brukt korona-karantenen til å tenke gjennom hva troen hennes egentlig hviler på:

– Jeg har spurt meg selv om de religiøse ritualene jeg var blitt så glad i bare er et verktøy for å holde frykten i sjakk, slik Freud påsto i en av sine bøker. Jeg husker jeg frøs til is innvendig da jeg leste den setningen. Var dette grunnen til at jeg fant mitt hjem i kirken? Jeg har reflektert ekstra mye rundt dette denne uken, og jeg kjenner at troen min står støtt også uten ritualene. Ja, jeg kjenner at troen bærer meg i en vanskelig tid, forteller Anita Reitan.

«Krisekaffe»

Fjellhamar menighet åpnet torsdag en nettkirke. For Anita var det godt å logge på og høre sognepresten snakke igjen.

Anita Reitan. Fjellhamar kirke

Selv kastet hun seg rundt og inviterte til digital kirkekaffe allerede på søndag. Savnet av fellesskapet kom så brått og sterkt at hun og en venninne opprettet en privat gruppe på Facebook. De kalte den «krisekaffe». Gruppa har allerede over 50 medlemmer.

Juli på sin side har gjort noe så «gammeldags» som å ringe presten sin bare for å snakke.

– Er det et luksusproblem at kirkene er stengt?

– På ingen måte. For meg er det eksistensielt. Behovet for kirken er ekstra stort nå som det er krise. For her skal jo døren alltid være åpen for de som trenger trøst, et sted hvor man møter omsluttende kjærlighet, fastslår Juli.

– Også for meg handler dette om et dypt behov. Det er ikke lenge siden jeg fant kirken som mitt holdepunkt i livet. Som fersk troende blir jeg nå bevisstgjort. Jeg merker hvor umulig det er å gå tilbake til det gamle livet. Jeg står stødigere enn før, fordi jeg har en urokkelig tro å lene meg på, erkjenner Anita Reitan.

LES MER:

• Knut Vollebæk er koronasmittet: – At viruset smitter veldig, veldig lett, er min historie eksempel på

• Funksjonshemmede barn mister hjelp i koronakrisen: – Foreldre er helt på felgen

• Terje (71) har mistet holdepunktet i koronakrisa: – Trist at det skulle ende sånn

Les mer om mer disse temaene:

Lars Gilberg

Lars Gilberg

Lars Gilberg er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur