Film

«Atlantic Crossing» er krig som søndagskos

Verdenskrig og kongehus behandles som gjenkjennelige varemerker. Men som mange av NRKs søndagskveldssatsninger, er «Atlantic Crossing» stort sett solid og severdig.

Historier fra Norge under andre verdenskrig har vist seg svært økonomisk gangbare. I 2009 solgte Max Manus 1,3 millioner billetter. Nesten like mange så første episode av NRK-serien Kampen om tungtvannet (2015. Både Kongens nei (2016) og Den 12. mann (2017) toppet kinolistene.

Samtlige zoomer inn på okkupasjonens virkelige store hendelser og handler om helter – prinsippfaste og ukuelige menn som kjemper mot hatefulle nazister, gjerne med arr i ansiktet. Å skape nyanserte portretter har neppe vært filmskapernes øverste prioriteringer. Fortellinger om kårene til vanlige mennesker – sivilister og ikke-kongelige hører til sjeldenhetene. Det var derfor med betimelig med barnefilmen Flukten over grensen fra tidligere i år, om jødiske barn på flukt mot Sverige i desember 1942.

Krigskonsept

Mens NRK- aktuelle Atlantic Crossing tar oss til de øvre gemakker, til kongefamilien og beslutningstakere som Johan Nygaardsvold og Franklin Roosevelt.

Oppskriften følger et kjent mønster: I en tid knapp på fortellende nyvinninger, går man for temaer folk kjenner fra før, som superhelter eller nyinnspillinger eller nettopp kongehus og verdenskriger - «konsepter» som ikke krever ytterligere forklaring. Filmene kommer dessuten med fiks ferdige entusiaster og målgrupper. At NRK-julekalenderen Skomakergata skal gjenoppstå som en historie fra okkupasjonen, fremstår dermed som et beregnende og kommersielt grep, som at den ønsker å koble én merkevare på en annen.

LES OGSÅ: Flukten over grensen er en så spennende fortelling at det overskygger et noe stivt spill

Søndagskos

Med et mulig unntak av en lidderlig (men aldri eksplisitt) åpningsscene, kan Atlantic Crossing utmerket kategoriseres som familieunderholdning, den type serie bestemor ser sammen med tenåringsbarnebarnet. På lineær-tv, på den fremdeles premissleverende NRK1, skal de åtte episodene vises hver søndag kveld, på et sendetidspunkt tidligere gitt folkefrierier som Himmelblå og Heimebane.

Aldri antydende

Budsjettet gjenspeiler ambisjonene, her er damplokomotiver og luftige sveip over 1940-eksteriører og hundrevis av tidsriktig antrukkede statister. Vi blir kjent med den unge kronprinsfamilien, i en idyll vi vet skal brytes. Det er noe nesten djervt over filmskapernes overtydelighet, bruken av den samtidige slageren Over the rainbow foregår helt uten ironi eller glimt i øyet - det må være andre gang i filmhistorien.

Nei, serien er ikke redd for å dra på, den er full av de største fakter, følelser og fiolinarrangementer og er aldri forsiktig eller antydende: Vignetten – i rødt, hvitt og blått – viser en gråtende Frihetsgudinne.

Pysete svenske kongelige kontrasteres mot Olav og Haakons barske mannfolksnakk, på flukt i Vågå. Rollefigurene holder aldri tilbake, de erklærer sine innerste følelser i klartekst, med imponerende presisjon. Dermed blir dialoger og situasjoner ofte unaturlige, samtlige medlemmer av Nygaardsvold-administrasjonen snakker med en nationaltheatrisk rytme og intonasjon, med «pauser» i hver setning, en stil norsk film og fjernsyn egentlig har lagt bak seg. At så mye informasjon gjentas flere ganger, synes unødvendig i en fortelling vi kjenner utfallet av.

LES OGSÅ: Marte Michelet kritiserer Den norske kirkes manglende innsats under jødeforfølgelsen i Norge

Hvor er Narvik?

Som historieleksjon er imidlertid Atlantic Crossing en god påminner om forholdet mellom Norge og våre viktigste allierte under krigen. Mens Kongen og Kronprinsen organiserer forsvar og holder møter med eksilregjeringen i London, bor Kronprinsessen tett på Amerikas president, i en fortrolighet de norske politikerne ser muligheter i. Ja, hvor tett var dette forholdet? I serien fremstår verdens mektigste mann som dypt forelsket, Märtha mer avventende.

Vektleggingen av skjebnen til Carl Gustav Fleischer, generalmajoren med mye av æren for seieren i slaget om Narvik er prisverdig. Men det er underlig at serien aldri tar oss til disse sentrale krigshandlingene, og i stedet gir oss et sveip innom flyangrepet på Pearl Harbour.

Menneskene i maskinen

En mindre pirkete innvending er hvor kommersiell, nesten ufølsom Atlantic Crossing fremstår som helhet. Med unntak av en brølende overspilt krigsseiler får vi knapt innblikk i hvordan krigen artet seg for befolkningen i Norge – i hva kongehus og regjering egentlig kjempet for. De første episodene limer seg på Kongens nei-suksessen, de forteller nesten nøyaktig samme historie. Innblikkene i kongehuset hviler seg tungt mot den kostbare Netflix-serien The Crown. Skildringen av okkupasjonen bringer lite nytt til bordet, den er som vi kjenner den fra andre filmer, det samme gjelder den estetiske gjengivelsen av 1940-tallet.

Men, som så mange av NRKs søndagskveldssatsninger, er Atlantic Crossing stort sett både solid og severdig, i all sin lette forutsigbarhet. Mye av grunnen er Tobias Santelmanns gode gestaltning av Kronprins Harald og Twin Peaks-stjernen Kyle McLachlan stødige Roosevelt-tolkning. I en serie der så mye føles teknisk og markedstilpasset, gjør det seg godt med litt menneskelighet.

---

Atlantic Crossing

  • Drama på NRK fra søndag 25. oktober.
  • Manus: Alexander Eik og Linda May Kallestein
  • Med: Sofia Helin, Tobias Santelmann, Kyle MacLachlan, Anneke von der Lippe, Søren Pilmark
  • Regi: Alexander Eik og Janic Heen

---

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Film