Danselidelse

Gaspar Noes LSD-drevne undergangshistorie begynner friskt, men blir monoton og uengasjerende i sine overskridelser.

Et stykke ut i kaoset mister man interessen. Overskridelsene blir for mange og for uoversiktlige, skriver vår anmelder om
Publisert Sist oppdatert

Fugleperspektiv over vinterlig mark: En ung, svartkledd kvinne sleper seg over sletta til en synthversjon av Erik Saties Gymnopedie nr. 1 og etterlater et blodig spor. Rulletekst. Men Climax er bare så vidt i gang. Auditiontaper viser oss ungdommer som forteller at de er villige til å gjøre det meste for å lykkes som dansere. Noen samler sammen en trupp som skal reise til USA for å opptre. Kutt til en festpyntet gymsal, der resten av filmen skal foregå. Et spektakulært sprudlende og heftig dansenummer til housemusikk, skutt i én tagning. Deretter: Fest.

Vi blir kjent med de enkelte og forstår at vi har med en temmelig sexfiksert gjeng å gjøre. Det danses og sladres. Noen har hatt LSD i sangriaen. Festen utarter til en ubehagelig orgie med atskillig mer forstemmende vold enn ditto sex. I langvarige kameraføringer, av og til snus bildet opp-ned. Hele tiden til tiltagende lyd av smerteskrik og det eldre generasjoner hånlig avfeier som «dunk-dunk-musikk». Med en nokså passivt observerende «hovedperson». Det er utmattende.

LES MER: Fransk gruppe ville forby Gaspar Noés film Love på grunn av nærgående sexscener i 3D.

For å lese saken må du være abonnent

Bestill abonnement her

KJØP