Frem til midten av forrige tiår utgjorde den såkalte «mellomfilmen» en betydelig prosentandel av repertoaret i vestlig kinokultur. Tematikken var ofte moderate (midt-)livskriser eller det man gjerne kalte «dysfunksjonelle familier». Filmer som American Beauty (1999), The Squid and the Whale (2005) og Little Miss Sunshine (2006) vakte entusiasme hos både kritikere, publikum og Oscar-komiteen.
Dagens kinovirkelighet er mer polarisert. Litt forenklet kan man si at utvalget pendler mellom høybudsjett-action med superhelter (eller andre kjenninger fra målgruppens barndom) og kompromissløse festivalfilmer på lavt budsjett. Ambisiøse historier med store og mellomstore filmstjerner og skildringer fra familieliv og hverdag synes å være henvist TV-serieformatet. I 2018 ville American Beauty trolig blitt en høyprofilert strømmeserie.
Utbrent og gravid
Likevel – og lykkeligvis! – er ikke disse mellomfilmene skvist helt ut av kinosalen. Samarbeidet mellom den kanadiske regissøren Jason Reitman og den amerikanske manusforfatteren Diablo Cody begynte med den bittersøte tenåringsgraviditetskomedien Juno (2007) – som fikk Oscar for beste manus. I 2011 stod duoen bak den noe mørkere Young Adult, med Charlize Theron som kynisk, nyvoksen seriebokforfatter på jakt etter kjærlighet og anerkjennelse i den bondske midtvest-hjembyen.
Siden sist har den tidligere ballettdanserinnen og modellen Theron blitt 42. Hun har aldri har vært redd for å portrettere hverdagslige kvinner, og i Tully spiller hun Marlo, en utbrent og frustrert tobarnsmor med et tredje avkom på vei.
Fortetting
Så hvordan kan en spillefilm skildre det monotone småbarnslivet annerledes enn en TV-serie? Ved sterkere fortetting, med mer potente bilder. For eksempel i åpningsscenen, der en høygravid Theron beveger seg sakte ned en trapp, rett mot publikum, før hun setter på radioen som spiller en låt om å lengte etter forandring, til et annet sted.
Tully gjør vellykket bruk av montasjer, tettpakkede sekvenser av gledesløs rutinehverdag, et liv sentrert rundt bleiesøplekassa og mikrobølgeovnen. Skildringen av morsrollen er nesten demonstrativt prosaisk.
Nattmamma og solstråle
Av og til er filmstilen dokumentarisk. Det føles som om du smugkikker på småbarnsmorens triste banaliteter. Som når den høysensitive sønnen bryter sammen i baksetet, fordi moren ikke velger den faste parkeringsplassen. Vi blir værende i situasjonen – lenge –på grensen til det ubehagelige.
Det er gråvær, tidsklemme, dårlig råd og rotete hus med ufiks innredning. Broren Craigs husstand blir kontrast: Der er de rike, fulle av overskudd, og den slanke og pene kona ber Apple-roboten Siri «sette på noe hiphop» med så vidt uanstrengt selvfølge i et middagsselskap.
Forståelsesfulle Craig tilbyr seg å betale for en «night nanny», en barnevakt som kommer hver kveld så den utslitte Marlo kan få sove. Hovedpersonen er først motvillig, men ved ankomsten til den sprudlende tjueseksåringen Tully («Jeg er som Saudi-Arabia: Jeg har et energioverskudd») letter skylaget. Bokstavelig talt; været i filmen går fra grått til solfylt.
Eksistensialistisk
Mackenzie Davis (Blade Runner 2049) spiller den beleste og belevne tittelfiguren med nysgjerrige, oppspilte øyne og selvsikker ungdomsvigør. Charlize Theron er troverdig uten å insistere, her får hun en krevende rolle til å virke tilforlatelig. Det er nærmest inspirerende å se gløden vende tilbake i rollefiguren hennes.
Man kan spørre seg om hva Tully egentlig ønsker å fortelle. At livet blir mye lettere når man får inn ungt blod og friske øyne på tilværelsen?
Det skal vise seg at nærværet til en nedpå-versjon av Nancy Sinatras «You Only Live Twice» og samtaler om cellegenerering er frempek til en forbausende overraskende «twist». Nokså uventet blir filmen dypt eksistensialistisk, til en historie om å miste og gjenfinne seg selv, på en både virkningsfull og smått konstruert maner.
En TV-serie fordrer rotfasthet og stiller seg utenfor spillefilmens kabal-struktur, den trenger ikke nøste opp alle sine løse tråder. Når Tully fullbyrdes skjer det på skrevet og muligens urealistisk vis.
Likevel: Ulikt lignende dramaer på fjernsyn, tillater Tully seg dveling og velformulert tvetydighet. Det er konsist, gripende effektivt og med psykologisk dybde.