Film

Bløtkokt konspirasjon

Det er begrenset hvor spennende det kan bli å se Kari Bremnes bla i gamle papirer. Uansett hvor dramatisk musikken er.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Vi skjønner fort hvor dette bærer. Nordlys-journalist Harrieth Hansen (Kari Bremnes) har tenkt til å forlate Ølstua i Tromsø for å være opplagt til morgenmøtet neste dag, men blir overbevist av kollegaene om å ta «en øl til». Det ender med at hun kjører i fylla hjem og forsover seg til møtet.

Det kan virke som om regissør Stig Svendsen nærmest har slått opp i boka «hvordan lage en thriller på 1-2-3». Skummel musikk, dårlig belysning, et mystisk dødsfall og en ukjent fiende er hovedingrediensene.

Dessuten viderefører Kings Bay den forslitte etterforskertypen vi forlengst er ferdig med i krimsjangeren: En rufsete, alkoholisert og upålitelig figur med uortodokse arbeidsmetoder, som samtidig er smartere enn de fleste. Det kunne vært enda verre – Harrieth kunne vært mann. Det er kult at regissøren tross alt satser på en moden kvinne i hovedrollen i en spenningsfilm.

Ikke så spennende

Harrieths frynsete rykte understrekes av at hun bor i en leilighet der hoveddelen av tingene hennes befinner seg i pappesker og Skup-diplomet ligger på stuebordet sammen med kaffekopper og papirer. Hun blir sendt for å dekke en rettssak om en russisk tråler, der hun kommer på sporet av den egentlige saken: Hvem er det egentlig som kontrollerer nordområdene? Det er et stort og interessant spørsmål, men det tar for lang tid før plottet er etablert, og det går for treigt mellom spenningstoppene.

Fjorårets Oscar-vinner Spotlight fikk det kanskje til å se ut som om det var lett å lage film om gravejournalistikk. Men en sann historie om hvordan gravegruppa i The Boston Globe dokumenterte overgrep i den katolske kirke er ikke det samme som en oppdiktet konspirasjonsteori om den egentlige årsaken til gruveulykka på Svalbard i 1962. Kings Bay beviser at du må ha mer enn en løs idé til en god nyhetssak for å lage en interessant film.

I tillegg kommer alle gjennombruddene i Harrieths sak ved hjelp av informasjon hun fores med av en anonym kilde. Dermed er det strengt tatt heller ingen stor journalistisk bragd.

LES OGSÅ: Filmen Spotlight viser hvor vanskelig det er å få sannheten fram - selv for mennesker som tror at sannheten frigjør

Fin ramme

Et snødekt Tromsø i mørketida gir den perfekte ramme for de som vil lage nordic noir. Men strømprisene må være høye i nord, siden ingen tydeligvis har råd til å skru på taklyset. Harrieth sitter i en mørklagt leilighet og leser hemmelige papirer i skinnet fra et stearinlys og i redaksjonen jobber de ansatte til et blåaktig skjær fra sine egne dataskjermer.

Store deler av filmen består av klipp der filmskaperne prøver å lage spenning ut av ganske kjedelige arbeidsoppgaver. Vi ser mange nærbilder av lydbånd som spoles fram og tilbake, blaing i mikrofilm og gamle avisutklipp og ikke minst Kari Bremnes som tar brillene av og på mens hun stirrer bekymret på en dataskjerm.

Det er artistens skuespillerdebut, og Bremnes gjør en hederlig innsats med det materialet hun får utdelt. Men replikkene er stive og tyder på lite research i miljøet. Mulig det er annerledes i Nordlys, men det er vel en stund siden journalister omtalte hverandre med etternavn.

Kings Bay prøver å være en storpolitisk thriller, men har altfor lite krutt. Scenene som skal øke pulsen, er forutsigbare og klisjéfylte. Enda verre er det at filmskaperne ikke klarer å vekke nysgjerrighet for avsløringene som skal komme.

Ane Bamle Tjellaug

Ane Bamle Tjellaug

Annonse
Annonse

Mer fra: Film