Brennende kjærlighet

Sommeren 1978 herjer en pyroman den lille bygda Finsland utenfor Kristiansand. Det lokale brannkorpset må slukke ni branner i løpet av en måned. Mens folk vokter husene sine om natta, leter politiet etter pyromanen.

Hendelsene danner utgangspunktet for romanen Før jeg brenner ned, som i 2010 ble forfatter Gaute Heivolls store gjennombrudd. Nå har regissør Erik Skjoldbjærg, som også står bak filmer som NOKAS og Pionér, overført romanen til lerretet.

LES OGSÅ: Det er fremdeles folk som sier til Gaute Heivoll at de «har lest boka hans»

Hvordan, ikke hvem

I forkant av produksjonen søkte filmskaperne etter hus de kunne brenne ned under opptak. Det har gitt brannscener så heite at du nesten kan kjenne varmen. Og flammene slår mot deg allerede i første scene.

– Nå er han her, sier Johanna Vatneli, før hun løper inn på soverommet og vekker mannen Olav. Hun flykter ut av det brennende huset i bare nattkjolen, men snur i døra og løper inn igjen for å hente noe i andre etasje.

Vi hopper tre uker tilbake i tid, til en rolig sørlandsbygd der Ingemann (Per Frisch) er brannsjef og hans 19 år gamle sønn Dag (Trond Nilssen) hjelper til med slokkingen. De siste ukene har alarmen gått uvanlig ofte, og lensmann Johansen (Henrik Rafaelsen) frykter det er en pyroman løs i bygda.

Lenge før vi faktisk får se det, skjønner vi at det er Dag som tenner på. Historien om at brannsjefens sønn også er brannstifter er nesten for kuriøs til å være sann, men det er ikke her spenningen i Pyromanen ligger. Filmen, i likhet med romanen, er mer interessert i å utforske hvorfor en oppegående gutt som har hatt en kjærlig oppvekst, kan utvikle seg til å bli brannstifter.

[ LES FLERE FILMANMELDELSER HER ]

Far og sønn

Ja, Pyromanen er en thriller, men like mye en kjærlighetsfortelling om forholdet mellom far og sønn. Dag har hjulpet faren å slukke branner siden han var ti. Det er nesten som et ritual, der moren Alma (Liv Bernhoft Osa) kommer løpende med matpakka mens far og sønn kjører fram brannbilen. Ute på brannstedet får Dag bekreftelse og oppmuntring fra faren. Brannene er noe de to har sammen.

Hovedrolleinnehaver Trond Nilssen, er et relativt ukjent ansikt, men i Pyromanen stjeler han oppmerksomheten fra mer etablerte skuespillere. Nilssen evner å gjøre Dag til et menneske du blir interessert i, og som du faktisk også kan kjenne sympati for. Han har en råhet over seg, og skifter fra en kalkulerende brannstifter til omtenksomt medmenneske på et øyeblikk. Når han ankommer huset der han selv kastet bensin inn vinduet og tente på for en halvtime siden, går han rett bort til Johanna som står i nattkjolen, og legger jakka si rundt skuldrene hennes. Selv om han har en tøff fasade, skimter du en sårhet under overflaten.

LES OGSÅ: Skjoldbjærg rekonstruerer norgeshistoriens største ran med aller største nøyaktighet

Overtydelig

Enkelte ganger kan Pyromanen bli overtydelig. Når Ingeman forteller sønnen at brannutstyret må brukes, hvis ikke tørker det inn, skjønner vi at filmskaperen prøver å etablere en forklaring for hvorfor Dag tenner på stadig flere hus i hjembygda. Når Dag senere mumler den samme replikken til seg selv, tipper det over til det overforklarende. Et tilbakeblikk der vi i et glimt ser en yngre Dag løpe ut til farens brannbil, er også overflødig.

Men det blir detaljer, i en ellers stramt komponert film uten mye unødvendig prat.

At filmen er spilt inn i Finsland, gir den en ekstra hakk av realisme, selv om det er litt rart at så få av innbyggerne har sørlandsdialekt.

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

Rommer mer

I Før jeg brenner ned skrev Gaute Heivoll sin egen fortelling inn i romanen. Regissør Erik Skjoldbjærg har i stedet laget en handlingsdrevet film som kun konsentrerer seg om de konkrete hendelsene som skjedde i 1978.

Pyromanen har likevel blitt en film som rommer mye mer enn en rekonstruksjon av ni brennende bygninger.