To venninner går på fylla. Silje (Silje Storstein) har nylig blitt dumpa av typen, og bestevenninna Marte (Marte Germaine Christensen) nyter å igjen være en viktig del av Siljes liv.
Mindre unge og lovende
De går ut, drikker øl, spiser kebab på fortauskanten og røyker hele tiden. Vi er flue på veggen, mens de har lange samtaler om ting de opplevd sammen da de var yngre. Det er lett å glorifisere livsfaser som er forbi, særlig når en står på terskelen inn i voksenlivet og blir mindre ung og lovende for hver dag som går. Om en da klamrer seg fast i det som en gang var, kan resultatet bli at man fester et kvelende grep om vennskap som er i ferd med å finne en ny form for en ny livsfase.
LES OGSÅ: Her er årets beste filmer
Dette tror jeg mange vil kjenne seg igjen i. Da er det synd at filmen ikke går dypere inn i materien. I stedet er den først og fremst en samling tablåer som viser livet som privilegert ungdom innenfor Ring 3.
Privilegert ungdom innenfor Ring 3
Filmen minner om Joachim Triers Reprise. «Det som skjedde på filmduken handlet i høy grad om de som satt i salen», skrev daværende kulturredaktør i Aftenposten Knut Olav Åmås, etter premieren på den filmen i 2006.
En av våre fremste unge forfattere ga uttrykk for mye av det samme, da han med stort engasjement fortalte meg at han var «møkka lei fortellinger om unge voksne i Oslo som skal finne seg selv».
LES OGSÅ: Flere filmanmeldelser fra Vårt Land
Det er noe med det. I-landsproblemer («jeg får ikke fullført bacheloroppgaven min») kan oppleves alvorlige nok. Men når filmen bretter ut trivielle samtaler i lange nachspielscener, går filmprosjektet fra å være autentisk og ærlig til å bli navlebeskuende. Det er ikke gøy å være den eneste som er edru blant fulle folk på fest. Det er ikke spesielt artig her heller.
Men for all del: Filmen er fint laget. Regissør Patrik Syversen (Hjelp, vi er i filmbransjen; Hellfjord) viser hvor fint det er i Oslo når sola skinner gjennom raslende blader på bjørketrærne. Jens Fougners musikk skaper en fornemmelse av uro, som speiler vennskapets skjørhet. Og skuespillerne er troverdige. Kanskje fordi de spiller figurer som ligner dem selv, i hvert fall bærer karakterene skuespillernes egne navn. Særlig vil jeg trekke fram Silje Storstein, som nok er best kjent fra Sofies verden (1999).
I en gnistrende god scene treffer hun ekskjæresten sin i leiligheten de har delt, for at han skal hente de siste tingene sine. Senere, når de tenker tilbake, vil de kanskje vite hva de egentlig burde sagt. Men der og da vet de det ikke. Så når stillheten har vart for lenge, slår de over til en dialekt, på tull. Eller gjentar det de nettopp har sagt på tøysete engelsk. Jeg kjenner meg igjen, og tror mange vil gjøre det.
Filmer fra Oslo
I likhet med Joachim Triers to første filmer, estetiserer Det som en gang var osloungdommers ferd gjennom byens gater til fester og utesteder. Selv om også Triers oslofilmer kan beskyldes for å være laget av, med og for de samme menneskene, så strekker filmene hans seg i større grad ut av seg selv. Særlig Oslo 31. august, med sine skildringer av depresjon, sosial angst og rus, klarer å gi virkelighetsnære miljøskildringer uten å bli navlebeskuende.
Tanken har nok vært at Det som en gang var skulle gi et lavmælt og autentisk bilde av et vennskap som smuldrer i overgangen fra en livsepoke til en annen. Men på veien dit forelsket filmen seg i sin egen stemme, og glemte hva det var den skulle si.
