Kultur

Eystein Ellingsens båretale til sin far

– Jeg hadde ikke tenkt det skulle bli slik. Hvem kunne tenkt seg det? Tomme kirkerader, ingen kondolanser, det er sorg i koronaens tid. Og det var ikke slik pappa hadde tenkt seg det.

Alt ble med ett så stille. Pappa er død. Svein Ellingsen er gått bort. Pappa, ektemann, bestefar, svoger og venn døde på Solhaug bo- og omsorgssenter, palmesøndag. Vi merker stillheten i hans fravær. Men også en nasjonal salmedikter er borte med dette dødsfallet. Det er det mange som har kjent og kjenner på. Han var en trøstens stemme for mange mennesker i sorg gjennom årelang korrespondanse, og hans trøst lever videre i ordene han skapte og som nå finnes mellom mange permer. Det er i dette spennet vi lever nå. Mellom hans nære og sårbare tilstedeværelse i sitt eget og de nærmestes liv og hans deltakelse i så mange andres, som enten ikke kjente ham eller som kanskje trodde de kjente ham.

I dag er det stort sett familie som sitter spredt i kirkeradene. I tillegg er det noen få andre som representerer pappas yrkesliv. Vi er glad for alle som er med oss her i dag, og så vet vi jo at det er så enormt mange som ville ha kommet om det var normale tider. Men den som sto pappa aller nærmest, den som kjente han best, den som støttet han mest og den som elsket han mest sitter på første rad. Det er mange som tenker på deg, mamma. Det er mange som føler med deg og som kunne ønske at denne dagen ikke skulle fortont seg på denne måten. Din trang til å være nær andre mennesker og føle andres nærvær er avspist med de to meterne regjeringen har bestemt, og kondolansene er redusert til empati i blikkene. Men du skal vite at det er mange mennesker, i tillegg til de i kirka i dag, som gjerne ville ha holdt rundt deg. Vi er med deg i dette, dessverre på fysisk avstand.

Jeg har lenge tenkt på denne dagen. Døden. Vi vet at den kommer. Vår bevissthet om døden er en de tingene som skiller oss mennesker fra dyrene, og jeg har tenkt mye på døden i det siste. Mange ganger har jeg forestilt meg at denne dagen skulle komme. Et farvel med pappa. Hvit kiste. Vakker musikk. Ord som fester seg. Men jeg hadde ikke tenkt det skulle bli slik. Hvem kunne tenkt seg det? Tomme kirkerader, ingen kondolanser, det er sorg i koronaens tid. Og det var ikke slik pappa hadde tenkt seg det. Denne begravelsen var planlagt ned til siste detalj. Liturgi, salmevalg, pre- og postludium, ønsker om prester og – ingen minneord fra familien ved båren. Men denne ulydigheten vil jeg tro det kan søkes tilgivelse for da det ikke er mulig å gjennomføre noe minnesamvær under rådene omstendigheter.

Jeg har lenge tenkt på denne dagen. Jeg vet til og med når jeg første gang helt klart visualiserte at jeg holder denne talen. Det er 30 år siden, nesten. Jeg er – av alle steder i Nepal, omkranset av majestetiske fjell i Himalaya-kjeden. Jeg husker at jeg lå på kvelden og leste i John Steinbecks bok Til en ukjent Gud. Det var stjerneklart og isende kaldt. Men der i den natten leste jeg noe, som jeg tenkte jeg måtte ta vare på. Jeg forpliktet meg til å ta det videre fordi jeg visste at denne dagen kom til å komme. Setningen lød: Livet lar seg ikke klippe over så brått. Et menneske er ikke dødt før tingene det har brakt i forandring er døde. De spor som et menneske har satt etter seg er det eneste som vitner om dets liv. Så lenge det bare finnes det svakeste minne tilbake er ikke et menneske utestengt og dødt.

Omtrent på samme tid som jeg leste dette høyt over havet, fikk en kunstner i Tyskland en ide til et kunstprosjekt, senere omtalt i Simon Strangers roman Leksikon om lys og mørke. I den jødiske tradisjonen dør man to ganger, sies det. Den første gangen er når hjertet slutter å banke. Den andre gangen er når navnet til den døde sies eller tenkes for siste gang. Først da er personen virkelig borte, strøket ut av livet på jorden. Det var denne andre døden som var inspirasjonen til den tyske kunstneren Gunter Demnig og det såkalte snublesteinprosjektet. Messingbrostein inngravert med navnene til jøder som ble drept under andre verdenskrig, felt ned i fortauet utenfor sine hjem der de bodde da de ble arrestert, deportert og drept. Kunstprosjektet er et forsøk på, skal vi si, å utsette den andre døden, da forbipasserende i årene som kommer vil bøye seg ned, lese navnene og holde de døde levende.

Disse to eksemplene, hentet fra litteraturens og kunstens verden som pappa soknet til hele sitt liv, forteller at kunstneren og åndsmennesket Svein Ellingsen vil leve videre gjennom tingene han har brakt i forandring, som Steinbeck skrev og ved at han vil bli lest og sunget av mange i årene som kommer. Hans «verk vil vokse» skrev poeten Håvard Rem i sin kondolansemelding for noen dager siden.

Da pappa døde, var mamma, Ingvild og jeg til stede på Solhaug. Vi er alle glad for at vi fikk være med ham til det siste. Jeg velger å tenke at han gikk inn i døden med ro i sjelen sin. Hans uro stilnet, og midt på dagen, palmesøndag slutter hjertet hans å slå. «For en vakker dag å dø på», sa Wolfgang Plagge kort tid etter på telefon. «På vei til Jerusalem!» fortsatte han. Siden nyheten om pappas bortgang tidlig kom på nyhetsbulletinene, ble den umiddelbare bølgen av kondolanser overraskende og overveldende i mengde og omfang. Det var nære og fjerne i skjønn forening.

Flere skrev at de hadde opplevd en nærhet til pappas skrevne ord helt til det siste og inn i døden for sine nærmeste. Det er sterkt å lese at salmer som Vi rekker våre hender frem som tomme skåler og Nå er livet gjemt hos Gud lever så intenst gjennom andre mennesker og deres sorg på sine kanter av landet.

Det er i dette spennet vi står. Mellom familiemannen som døde med sine nærmeste rundt seg og den nasjonale dikteren som er til stede ved andres dødsleie. Vi har alle mistet noe nå.

Alt ble med ett så stille.

Jeg lyser fred over pappas gode minne.

Ingvild Ellingsen om faren: – Det er ikke sikkert denne salmeskatten hadde vært den samme uten denne erfaringen

Minneord ved Eyvind Skeie: – Vi bøyer oss i ærbødighet for Svein Ellingsens livsverk

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur