Etterlyser norske åndshøvdinger

Fredag kommer den svenske forfatteren og teologidoktoren til Protestfestivalen i Kristiansand. Først skal hun være med i debatten: «Livet, døden og meningen med alt», før hun deltar i en samtale om hvor det er blitt av de norske åndshøvdingene.

Sistnevnte samtale under Protestfestivalen tar utgangspunkt i at kommentator Håvard Nyhus i Vårt Land har beskrevet hvordan svenskene fremdeles har slike lederskikkelser å lytte til, mens han hører lite fra tilsvarende skikkelser i Norge – bortsett fra «sprenglærde» akademikere som (nå avdøde) Per Lønning og Jan-Olav Henriksen.

– Er Sverige bedre stilt enn Norge­ når det gjelder åndshøvdinger?

– I Sverige bruker vi ikke betegnelsen åndshøvding, vi kaller dem bare lederskikkelser eller rolle­modeller. Jeg vet ikke om det er så mange flere hos oss enn i Norge.­ Men vi har uansett mistet Olof Palme, som hadde en slik rolle på tvers av de fleste­ politiske grupperinger. At vi trenger gode rollemodeller, er uansett helt sikkert. De kan også være fra fortellinger vi kjenner, for eksempel i Bibelen, sier Ann Heberlein.

HALLDORF: 'Når noen kaller seg selv åndelig leder, bør man ta noen steg tilbake og stille spørsmål'

Samlende ledere

For henne­ er Job en lederskikkelse. Slik ­lidelsens profet roper ut sin nød til Gud i salmene, finner hun det lett å identifisere seg med ham. Jesus er også et menneske hun ­mener innfrir de forventningene man bør kunne stille til en normgivende foregangsfigur. Slik hun også hevder at den tysk-amerikanske statsviteren og politiske filosofen, Hannah Arendt (1906-1975), er.

– Hannah Arendt var modig. Hun fulgte sin egen vei uavhengig av hva andre måtte mene. Hun tenkte dessuten stort, og begrenset ikke filosofien til bestemte tankemønstre.

Et samfunn uten tydelige lederskikkelser, mener hun mangler noe helt vesentlig.

– I dagens fragmenterte samfunnsstrukturer, trenger vi mer enn noen gang tydelige folk som kan virke samlende.

LES MER: Er Dahl og Fugelli virkelig våre fremste vismenn?

Svenske kyrkan i krise

Når det gjelder de kirkelige lederskikkelsene i Sverige, tror Ann Heberlein at de har en større åpenhet til livet, også til seksualitet, enn hva som er tilfelle i Norge.

– Det kan skyldes kulturelle forskjeller i landene våre, tror hun.

Uansett mener hun Svenska kyrkan for tiden er i en krise,

– Erkebiskop Antje Jackelén mestrer ikke oppgaven. Nylig stod hun frem i Svenska Dagbladet, og fremstilte seg som et forfulgt offer.­ Slikt gjør bare ikke en erkebiskop. Hun skal være en tydelig lederskikkelse. Ikke rart medlems­tallet i kirken har sunket etter at hun tiltrådte.

– Bør folk bli flinkere til å velge riktige lederskikkelser?

– Ja, de bør vurdere det veldig nøye. En lederskikkelse må ha moralsk ryggrad, tydelige holdninger, men samtidig også en ­ydmyk holdning til sin egen rolle.

LES OGSÅ: Med Per Lønnings bortgang tek vi farvel med ein høvding

Åpen om psykiatri

Med sitt brede nedslagsfelt, både innenfor og utenfor kirkelige kretser, er også Ann Heberlein blitt kalt en nasjonal rollefigur. Selv tror hun ikke lenger folk ser så stor forskjell på en kristen lederskikkelse, og en som ikke har fått en slik merkelapp.

– Jeg er uansett opptatt av å ta ansvar; for samfunnet jeg lever i, og det mennesket jeg er. Jeg har valgt å være åpen, også om mine psykiske problemer og utfordringer.

I 2008 ga hun ut boken Jag vil inte dö, jag vil bare inte leva, om å leve med selvmordstanker og en bipolar diagnose. I 2012 ble boken dramatisert og satt opp på teaterscenen i Stockholm.

– Jeg blir stolt og glad hvis jeg kan være en talsperson, gjerne en rollefigur, for de som ellers ofte har en svak stemme i offentligheten. Vise at man kan leve et godt, meningsfullt og fullverdig liv uansett.