Et helt nytt bilde på hva et «offer» er

«Før jeg ble voldtatt, tenkte jeg ikke mye over at jeg var kvinne. Jeg var for opptatt med å være svart og fattig.»

Setningen ytres litt over midtveis i den HBO-aktuelle serien, og er ingen egentlig replikk, men et utdrag fra hovedpersonens kommende bok. Hun heter Arabella, er ghanesisk-britisk og lever et utsvevende liv i den fargerike og hippe og bare delvis gentrifiserte, østlondonske bydelen Hackney.

Metoo og Black lives matters

Vi møter henne først på kysten utenfor Roma, hvor hun har residens på forlagets regning. En romanse med den lokale dopselgeren har fått henne på etterskudd med romanen. Tilbake i London tar hun en pause i deadlineinnspurten og går på byen. Dagen etter er minnene rotete, men bilder fra en mulig voldtekt popper stadig opp i bevisstheten. Mistanker om at det kan ha vært gjensidig samkvem forvitrer når det blir klart at noen har hatt «voldtektsdop» i tequilaen hennes.

Jakten på en oppklaring og en gjerningsmann skal vise seg å være en nødvendig fremdrift, men langt fra det mest interessante aspektet ved I May Destroy You (IMDY). Serien kaster seg nemlig rett inn i dagsaktuell metoo- og Black lives matter-tematikk, og ikke på en overtydelig eller «flink» aktivist-måte.

Selvopplevd

Michaela Coel er født i London av ghanesiske foreldre, heter egentlig Michaela Ewuraba Boakye-Collinson og kan trygt beskrives som et renessansemenneske: Hun er singer/songwriter, poet, dramatiker, manusforfatter, regissør og skuespiller. Coel har skrevet og regissert de tolv episodene, og spiller selv hovedrollen som Arabella. Utgangspunktet er en voldtekt hun selv ble utsatt for.

Verden gjennom nye øyne

Rasisme, voldtekt og rus høres ikke ut som noen man oppsøker for adspredelse i sofakroken, lykkeligvis viser serien hvordan slike elementer er deler av tilværelsen, de definerer ikke alt. På overraskende sprudlende vis utforskes nemlig de uendelige gråsjatteringene mellom overgrep og samtykke, med et blikk på det menneskelige man aldri har sett i fjernsynsformat. I may destroy you representerer noe helt nytt, den ekstatiske realismen får det meste til å virke banalt og sjangerbundet i sammenligning. Her får vi livet, sett gjennom Arabellas store øyne. Både i nåtid og i fortid, alt gjennom et prisme som voldtektene tvinger henne til å se tilværelsen og samfunnet gjennom. Fortellergrepet er både sofistikert og overraskende egenartet.

Upløyd mark

Tittelen antyder andre ting enn hevn. Serieskaper Coel holder effektivt opp et speil mot publikum, vi får ingen «instruksjoner» om når vi skal le, gråte eller forstemme. Man sitter igjen med unik blanding av tanker og følelser, og lærer - som i alle store kulturuttrykk - like mye om seg selv som om verden rundt.

Offer eller individ

Regien og skuespillet får gjennomtenkte, flertydige setninger til å virke spontane. Persongalleriet fremstår som fullstendig ekte, nyanserte mennesker, og serien lar det være opp til publikum å tolke dem og handlingene deres. Når serien hopper i tid og virker innviklet, gjenspeiler forvirringen Arabellas egen.

Handlingen er dessuten ikke nødvendigvis det viktigste, serien forteller effektivt med følelsene, på en måte man bare kan gjøre med kombinasjonen dialog/musikk/levende bilder. Ulike stilgrep trekker i samme tematiske retning: Å stå frem som voldtatt uten å definere seg som offer eller generell talsperson, men som individ.

Liv og lære

«Noen ønsker ikke å grave dypt i seg selv, de er redde for å komme ned til hvor vondt de faktisk har det.», heter det i serien. Samtidig, og ikke som en kontrast, er den full av humor, særlig om umulig korrekthet-manøvrering i dagens politisk bevisste landskap. Hovedpersonene er millennials, fortrolige med hva slags adferd og holdninger som kreves, og i sjatteringene mellom liv og lære finnes mye å le av.

Episoden med mest aktivisme (homokamp, dyrevern, metoo, rasisme) handler for eksempel hovedsakelig om Arabellas svært usunne forhold til sosiale medier.

Nye skillelinjer

Serien foregår i en høyst virkelig verden, og befolkes av mennesker som føles veldig ekte, men stilen er langt unna traust sosialrealisme og den type velmenende formaninger man finner i helsesøsterbrosjyrer.

IMDY tar av og til omveier som ikke umiddelbart føles nødvendige, men denne innvendingen kan skyldes at forventninger til serier er så knyttet til forventninger om hva en sesong skal inneholde. Serien skaper nye skillelinjer mellom sarkasme og inderlighet og gir seeren et helt nytt bilde på hva et «offer» egentlig er. I Michaela Coel har verden fått et enormt talent det skal bli riktig interessant å følge videre.

Skrevet av Einar Aarvig

HAR DU LEST?

• Spike Lees Vietnam-kommentar Da 5 Bloods

• – Debatten om rasisme blir kuppa

• Heldigvis ikke en estetisering og skjønnmaling av anoreksi

---

Fakta:

---