– Han ga hele sitt liv til kunsten, sier Liv Ullmann, den norske skuespilleren og regissøren som i flere år var sammen med Bergman og bodde med ham på Fårö, en avsidesliggende øy nord for Gotland.
Ullmann synes det er få filmer som vitner like mye om Bergmans livskall som Høstsonaten. I kveld vises filmen på Cinemateket i Oslo, og Ullmann møter filmkritiker Per Haddal i samtale før visningen.
I Høstsonaten er hovedpersonen en verdensberømt pianistinne som, lik Bergman selv, reiser og er mye borte fra barn og familie. Men fordi kunstneren i filmen er en kvinne, fremstilles hennes kunstnerliv som en synd mot barnet. Ullmann husker at både hun og skuespiller Ingrid Bergman forsøkte å protestere.
– Vi mente at denne kvinnen sikkert hadde vært mye hjemme. Men han var upåvirkelig, vi fikk ikke endre noen av replikkene. Så vi spilte mot dem, så godt vi kunne.
Men da Ullmann så filmen om igjen mange år senere ble hun sittende og lure:
– Hva om datteren i filmen lyver litt i sine anklager? Hva om mammaen var mye hjemme, også? Det minner meg om min egen barndom. For et barn kan det jo nesten være som en avskjed for livet hvis moren skal i butikken. Jeg tenkte ikke på det da jeg spilte inn filmen, at datteren kanskje ikke hadde hele sannheten, men da jeg så den på nytt dukket tanken opp i meg. For det er nesten som om den følelsen av tap og tomhet man føler når man mister den man elsker varer evig. Slik blir det tapet vi husker, først og fremst, og ikke nærværet.
LES OGSÅ: Ingmar Bergmans stadige baling med de evige spørsmål får sitt tilsvar i dansen.
Likegyldighet
Mange tenker på Bergman som mørk og dyster, men han er ikke det, mener Ullmann.
– Filmene hans tar opp de samme temaene igjen og igjen: at vi må kjempe mot likegyldigheten og mot kulden som får oss til å bli hensynsløse mot hverandre. Han ga uttrykk for menneskers voldelighet og viste at det kan finnes et enormt sinne også i fredelige mennesker.
Ullmann forteller at volden i filmene ikke speiler Bergman personlig. Men han var opptatt av at dette hatet finnes hos alle mennesker, dypt der inne.
Og derfor trenger vi filmene hans mer enn noensinne, mener hun.
– Det er lett å bli sint nå for tiden, for det er så mange som lever vanskelige og grusomme liv. Det er så mye urettferdighet, så mye hat og fremmedgjorthet mellom mennesker nå. Men man må svare med mer omtanke og kjærlighet, og se de som ikke blir sett. Man må finne en måte å virke på, oppi alt dette. Og der har jeg veldig tro på den unge generasjonen.
– Hvorfor det?
– Fordi de våger å bruke stemmene sine. De snakker om den verdenen som omgir dem på en mer kjærlighetsfull måte enn før. Unge mennesker som snakker om behovet for endring etter skyteepisoder, det fyller meg med håp.
Behagesyke
Det siste året har filmbransjen vært under lupen etter at mange har hevet stemmen mot seksuelle overtramp. Metoo-kampanjen har også rammet Bergman. Men Ullmann er ikke enig i kritikken som har vært rettet mot filmskaperen.
– Beskyldningene mot ham stemmer ikke. Ingen av oss som jobbet med ham opplevde at han utnyttet sin makt overfor oss. Men det er klart, det kunne se sånn ut utenfra. Han visste hvor han skulle.
Selv mener Ullmann at hun selv ofte har havnet i den motsatte grøfta.
– Det er jo mye verre å lide av behagesyke. Vi kvinner er så vant til å behage, og ender opp med å være som Ibsens Nora. Slik var ikke Ingmar – han var veldig bestemt på hva han ville og vi fikk ikke forandre det. Samtidig hadde han en stor respekt for kvinner. Han lot det alltid være opp til oss å utvikle og tolke det han leverte.
Sjakk med døden
– Var det noe han angret på?
– Det han angret mest på i livet var en gang lenge før han traff meg hvor han hadde vært utro og fortalte det til kvinnen han bedro på en forferdelig måte. Likevel klarte han aldri å si om forlatelse, det var vanskelig for ham. Jeg tror han angret på alt han ikke klarte å leve opp til, og at han ofte tenkte selvisk. Han sa jo selv at det verste mennesker kommer med er vår selviskhet.
Det var også dette han tok opp i Det syvende segl fra 1957.
– Alle husker ridderen som spilte sjakk med døden i denne filmen. Men veldig få husker hva de snakket om. Ridderen sa at han føler at han har brydd seg så lite om andre mennesker – og ba døden om å ikke bli tatt før han hadde gjort noe godt, noe som betydde noe, for andre. Kun da vil jeg vite at det var verdt noe at jeg levde, tryglet ridderen.
I filmen plages ridderen av religiøse grublerier. Denne tvilen preget også Bergman – selv om han sa at ikke trodde, sier Ullmann.
– Han kjempet med troen hele sitt liv. Men da jeg besøkte ham like før han døde så jeg at han trodde på sin Gud, og at han skulle møte igjen sine nærmeste etter døden.
LES OGSÅ: Bergman: rastløs søker og troende tviler
Kjærlighetens vesen
I et intervju på svensk TV i 1985 forklarte Bergman at nettopp fordi han selv var så mislykket privat, ble det kunstneriske virket hans viktigste arena. Bergman var kjent for en lang rekke brutte ekteskap og kjærlighetsforhold gjennom livet. Hva tenkte han selv om kjærlighetens vesen? I intervjuet siterte Bergman sin venn Ludvig Jönssons beskrivelse av kjærlighet: Kjærlighet er når to mennesker som lever sammen vekselvis får lov til å være barn og voksen, om hverandre. Og at den ene ikke hele tiden må spille den ene rollen og den andre hele tiden den andre rollen – men at de får bytte på rollene sine.
– Det er jo det vi savner i et parforhold, for det er jo ofte to barn, sier Ullmann.
– Hvorfor ble det slutt mellom dere?
– Jeg kunne ikke bo på den øyen lenger, og han ville ikke at vi skulle ha gjester, det skulle være oss to. Han hadde også sine grunner – det kan ikke ha vært lett å leve med en som forsøkte å være voksen, men som var et barn.
– Var han ditt livs kjærlighet?
– Vel, jeg er jo gift nå! Kjærlighet er så mye. Det er ikke det at du elsker én mer enn en annen, men det er ingen andre jeg har kjent så lenge, som jeg har hatt så mye med å gjøre. Både kunstnerisk og personlig har dette vært en så stor del av mitt liv.