Danser med Bergman

Han kunne studere ansiktet så nært at du fornemmer pusten fra hver pore. Der små nyanser, så forsiktig som et mørkt drag over øynene, gir en klar anelse av hva som ­rører seg i personens indre. Når tre av Sveriges største koreografer gjør sin hyllest til Ingmar Bergman, viderefører de regissørens forkjærlighet for nærbilder – så vel som sjelekvaler – gjennom fysiske poengteringer. Slik gir Dancing with Bergman en ­annen innfallsvinkel til den ikoniske regissørens stadige baling med de evige spørsmål: Hvem er vi? Hvor skal vi?

Familiedynamikk

Det er så mange ting som er vanskelig å forklare med ord. Noe av Bergmans mesterskap ligger i det usagte, i den psykologiske ­balansegang mellom personene­ så vel som i personene selv – mellom forsoningsforsøk og selvforsvar. Med tre høyst ulike koreografier viser Mats Ek, Johan Inger og Alexander Ekman noe av dansens unike formidlingsevne. Hvordan det å se mennesker bevege seg, kan hjelpe oss å forstå hva andre tenker og føler.

Bergman hadde en egen evne til å analysere familien og menneskelig adferd. Koreograf Johan Inger er først ute med å dykke ned i denne familiedynamikken. Med koreografien «4 Karin» er han inspirert av den korte danse­filmen De Fördömda Kvinnornas Dans, som Bergman og koreograf Donya Feuers laget i 1976. Her beveger fire kvinner seg i et trangt rom til musikk av Monte­verdi.

Full klinsj

Både gjennom reell aldersforskjell på danserne, kostymer og dynamikk i bevegelsene formidles forskjellen på fire generasjoner. Fra sterke, kontante bevegelser hos den eldste til det mer lekne og energifulle hos den yngste. Fra synkrone formasjoner til full klinsj.

Dansens kamp mellom «å slippe fri», og forsøke å forme andre inn i en rolle nedarvet i generasjoner, bringer assosiasjoner til Ingmars mange maktkamper både på film og fra eget liv. Han var selv prestesønn, som hadde kjent på vekten av skyld og dårlig samvittighet, om mulig overbetont i lutherdommen.

Traumer fra oppveksten er et tema som går igjen hos Bergman, og som gir kraft til de mange fortellingene. Eller som han selv har sagt: «Jeg har hatt besøk av demonene hver eneste natt, men har også hatt evnen til å spenne dem foran min vogn.» En grunnfornemmelse er at mennesket lever ensomt, ofte uten evne til å omgås andre forstandig og kjærlig.

Humor

Koreograf Alexander Ekman danser selv i forestillingens andre del, under tittelen «Thoughts of Bergman». Et teppe faller fra taket og ned på den nakne scenen, med forklaringen «En leilighet, et hjem, et sikkerhetsnett, en øy». Stemmen som supplerer det vi ser, fungerer som en slags sceneanvisning, og poengterer noe essensielt: Det er bare fantasien som setter grenser. Ekman skaper en koreografi av odde bevegelser og et mer ­humoristisk blikk på den ikoniske regissøren, som befriende nok river han litt ned fra sin høye pidestall. Det er som om Ekman omformulerer det evige spørsmålet «Hvem er vi?» til noe mer nært og håndgripelig: «Hva er dans?»

«Er disse bevegelsene autentiske og naturlige?» spør han og vrir kroppen i tilgjorte, spastiske­ trinn, som får hele salen til å le. Slik gir Ekman et lite stikk til Bergman og viser at boringen i det eksistensielle ikke trenger å være så fordømt alvorlig. Med humor kan man også vise mye av menneskets maskespill.

Tilstedeværelse

Assosiasjonene til Bergmans Jordbærstedet henger ved ballettkveldens siste koreografi, «Memory» – hvor en mann tenker tilbake på sitt liv. Fortid blir nåtid og scenerommet blir til livet han har delt med sin kvinne. Koreograf Mats Ek (kjent for sin ikoniske oppsetning av «Tornerose» som narkoman), er ikke redd for å la gamle kropper danse. Her står 73-åringen selv på scenen med sin livspartner Ana Laguna. De imponerer stort med sin kroppslige kontroll, vi får levd liv hinsides det unge dansere kan formidle.

Man er så vant til å se stramme kropper og muskelspill på scenen, men Ek gjør det klart at også livserfaring er en kvalitet når man uttrykker seg med kroppen. I en koreografi som både er underholdende og skaper gjenkjennelse, viser han at dans ikke handler om hvor høyt du hopper eller hvor mange piruetter du tar. Evnen til å fortelle en historie handler kanskje først og fremst om tilstedeværelse. Det forsvinner ikke med alderen, snarere tvert imot.

[ LES FLERE ANMELDELSER HER  ]