Er småfelleskap veien til vekst for en kirke som stadig er på defensiven i Norge?

Personlig har jeg deltatt i smågrupper tilknyttet kirkelig fellesskap så lenge jeg kan huske. For tiden er jeg med i tre; en bibelgruppe, en mannsgruppe og en slags kulturgruppe. Alle gruppene betyr ganske mye for oss som er med, selv om de har ulik funksjon og innhold. I disse koronatider gir også smågruppene muligheter til fellesskap; i kveld skal vi for eksempel ha felles skypemøte i bibelgruppa!

Men det må innrømmes at ingen av dem lever opp til standardene for småfellesskap som en vei til menighetsvekst, slik Tonje Haugeto Stang beskriver det i sin nye bok.

Mer enn nakkefellesskap?

Vi lever i en tid da kirkesøkningen på generelt grunnlag går ned. Man kan regne med at omtrent halvparten av alle bedehus er lagt ned de siste tretti årene. Kristendommen ser ut til å være på vikende front. Hvordan møter man denne virkeligheten? Kan kirken igjen komme på offensiven?

Lite tyder på at TV-kanaler eller store vekkelseskampanjer fører så mye godt med seg. Må man heller se nedover for å finne svarene? Og det er her smågruppene kommer inn i bildet.

Om mennesker som er nysgjerrige på kristen tro, skriver Haugeto Stang: «Tilbudet om å komme til gudstjeneste for å se andre troende i nakken og ellers henvises til å lese Bibelen hjemme, er rett og slett ikke nok for å etablere røtter i gudsrikevirkeligheten. Det er sagt at kristen vekst skjer best i mindre grupper. Vi er ikke i tvil om at det er sant.»

Livet selv

Hvordan får man så en slik smågruppe til å fungere? Her kommer Tonje Haugeto Stang med en tydelig oppskrift. Det dreier seg om hvilke verdier som skal prege gruppene, hvilken hensikt de skal ha, og hvordan de skal organiseres. De skal ha en definert leder og nestleder, de skal ha til hensikt å vokse slik at de kan dele seg, de bør møtes hver uke, og de skal handle om livet. Rene bibelgrupper kan ha en tendens til å skape teoretiske samtaler distansert fra det virkelige livet som folk lever. Et småfellesskap skal ta utgangspunkt i livet, men la dette relateres til Bibelen «som ligger på bordet».

Småfellesskapene trenger ikke ha som mål å vare lenge. Kanskje bør de settes opp på nytt hvert semester eller hvert år. Folk forplikter seg da ikke til et langvarig engasjement, og nye mennesker er hele tiden velkomne til å bli med. Skrekkeksemplet som formidles er de nye og ivrige som kommer til en menighet med ønske om å få være med i en bibelgruppe eller et husfellesskap. Det viser seg imidlertid at ingen av gruppene ønsker å ta inn nye. Etter en tid forsvinner de nye til en annen menighet. Jeg har selv møtt et par som sto seks år på venteliste uten å få bli med i en gruppe. Da fungerer grupper ekskluderende i stedet for vekstfremmende i en forsamling.

Relasjonsnød

Jeg tror det er helt rett at menigheter må tenke mindre for å bli større. Skal flere mennesker involveres og inkluderes handler det først og fremst om å bygge personlige relasjoner. Da er småfellesskap av ulike valører et av de viktigste virkemidlene. En del nyere menigheter definerer seg like mye ut fra de små fellesskapene, som ut fra gudstjenestefellesskapet. For vel etablerte menigheter er dette mer krevende å få til.

Boka til Tonje Haugeto Stang gir i det minste noen gode innspill for lokale menighetsutviklere, og spørsmålsstillingene er minst like relevant innenfor strukturen til Den norske kirke som for frikirkene. Hun gir også et godt råd når hun skriver at man ikke nødvendigvis bør bryte opp gamle bibelgrupper som betyr mye for dem som er med. Det går an å starte en ny struktur med småfellesskap uavhengig av gamle strukturer.

Hun hevder at det er en «relasjonsnød» innenfor mange menigheter. Denne relasjonsnøden rammer både de som er godt etablert innenfor, og de som er nysgjerrige på troen og derfor nærmer seg menighetsfellesskapet. Alle trenger arenaer der man kan etablere personlige relasjoner, der det går an å snakke ærlig om livet og troen.

Konkrete opplegg

På slutten av boka skisseres to konkrete semesteropplegg som kan brukes i småfellesskap. Det presiseres at dette er forslag, som man slett ikke trenger å følge slavisk. Det ene består av ti samlinger om å være en Jesu disippel i hverdagen, det andre har åtte samlinger om Åndens frukter, slik Paulus beskriver dem i brevet til Galaterne. Det er gode opplegg, men det slår meg at de likner ganske mye på bibelgruppeopplegg, og mindre på opplegg som tar utgangspunkt i livet selv «med Bibelen på bordet».

Uansett er dette en bok jeg som menighetsleder gjerne vil hente innspill og inspirasjon fra. Jeg tror i det minste det er riktig at én vei til vekst – om ikke den eneste – går gjennom de små fellesskapene.

LES OGSÅ: Se hit! skriver Freddy Fjellheim om en bok der teksten blir smittet av lys

[ – En bitter pille for den skjermede, hvite menneskevennen, skriver Gunnar Wærness om Claudia Rankines bok ]

---

Sakprosa

• Småfellesskap. En vei til vekst
• Tonje Haugeto Stang
• Luther Forlag

---