En rød tråd av tro i koftene

Annemor Sundbø (70) er kunsthåndverker, tekstildesigner og faglærer i vev og tegning. Hun er dessuten statsstipendiat og har fått både Norges Husflidslags og Kongens fortjenstmedalje for sin innsats for å bevare og videreføre tradisjoner innenfor husflid. Hun har skrevet nærmere ti bøker om strikking og strikkemønstre og arrangert en rekke utstillinger. I den nye boka Koftearven summerer hun opp.

LES OGSÅ: Tusenvis følger med på «Bibelen minutt for minutt»

– Du garanterer ikke for at kofter kan gi evig liv, men hvordan kom du i det hele tatt på tanken?

– Det er lange tråder. Katolikkene hadde i sin tid avlaten mens protestantene lovte fri frelse. Sistnevnte styrte strikkeindustrien og laget det de kalte nattrøyer, en slags likskjorter. Symbolene på dem var oppstandelsesstjerner, ledestjerner og seierstjerner, som leder mot begrepet seierskjorte. Opp gjennom historien er det blitt protestantenes fribillett til paradis og en protest mot katolske forestillinger om skjærsliden, sier hun.

Amulett

Ei nattrøye var ei livskjorte for sunnhet og et verneplagg mot farer og må ikke forstås bokstavelig som en forgjenger for pysjen. Sundbø kaller trøya for en amulett du bar i krevende situasjoner og til syvende og sist et antrekk du møtte døden med. Hun har funnet islendere der en rød tråd er sydd inn på innsiden av genseren.

Den skulle symbolisere Kristi blod og føre til frelse. Hvorfor kofter fra Færøyene måtte ha mørkerødt småmønster farget med korkjelav, finner hun ingen forklaring på. Hennes hypotese er at strikkemønsteret er inspirert av offerblodets symbolkraft.

LES OGSÅ: Sylfest Lomheim anklages for ikke å kreditere medforfatter Merete Thomassen

Fargen purpur kunne bare brukes av Vatikanets menn, forteller hun. Likevel har fiskerkoner sneket seg til å farge tråden med norskekystens purpusnegl og sy initialer, et kryss eller et kjennemerke inn i strømper eller underskjorter. På et trekrusifiks fra Hälsingland ser vi Kristi kropp spettet med bloddråper ikke ulikt mønstrene på de første nattrøyene. Sundbøs hypotese er at røde lus i dagens strikkeplagg kan stamme fra kristen tro og endra eldre offerkult.

Fillehaugen

– Hvor kommer ordet nattrøye for kofte fra?

– Det eksisterer i språket fra 1500-tallet av og gikk ut av språket på 1900-tallet. Fra 17- og 1800-tallet er det med i enhver annonse for strikkeplaggene. Ordet kofte kom ikke i bruk før på 1900-tallet. Ordet natt er i denne sammenhengen av natus for natur, ånd eller vesen.

Etter flere år som lærer i spinning og veving, søkte hun om et halvt års praksis på en fabrikk som resirkulerte ull. Eieren satte én betingelse for å ta henne i lære: Hun måtte kjøpe fabrikken først. Fra 1983 stod hun der på Torridal Tweed og Ulldynefabrikk med 16 tonn med strikkeavfall som skulle resirkuleres til gjenbruksull. Ved rivemaskinen kom hun i stadig dilemma: Kan disse restene av vakre strikkeplagg som alle forteller en historie utslettes?

– Nesten hver dag stod jeg overfor et skjebnevalg om hvilke strikkefiller jeg skulle omdanne til fiber, og hvilke plagg som ville ha betydning for framtidig strikker historier og som derfor måtte svares, forteller hun.

Ikke helnorsk

Resultatet ble at hun satt igjen med ett tonn med fillekofterester som hun betegner som kulturskatter. 124 strikkeplagg er avbildet bakerst i boka i en unik utstilling av «norsk» strikkeflora. Sundbø mener strikketrøyene er en nasjonalskatt. Når hun sporer opp koftegeografien, blir det likevel klart at navn som fana- eller setedalskofte eller selburose ikke er så norske som vi kanskje liker å tro.

Snarere er slike navn eksempler på god markedsføring fra ullvarefabrikker som sendte ut mønstre de selv hadde gitt navn. Kapitlet om stripetrøyer innledes med et foto av Christianssands Footballclub fra 1891. Den stilbevisste klubben hentet både fotballen og trøyene fra England, men ved første blikk vil man i dag kalle trøyene for fanakofter.

LES OGSÅ: I 175 år har de jobbet for å bevare norske bygg. Nå får de én av landets eldste steinkirker i gave

Ulltrøyer kom som handelsvarer hit til lands på 1700-talet. Under Napoleonskrigenes handelsblokade gjorde at folk gikk over til å strikke selv av egen ull. Slik fikk en stedegen strikketradisjon kraft sammen med folkedraktsmotene utover på 1800-talet.

– Jeg har møtt «ånden» i fillehaugen. Det er en ånd som representerer all den sjel, ferdighet, erfaring, kjærlighet og ikke minst skaperglede som er nedlagt i tilvirkningen av alle disse tonnene med plagg.

Velsigning

Hun ville nå yttergrensene for å avdekke strikkehistorien. Hun tar den lenger enn noen, helt tilbake til egyptisk tradisjon og til Mosebøkene, til amerikanske indianere og japansk shintoreligion.

– At det har vært en ånd i den 16 tonn tunge fillehaugen er noe jeg har vært besatt av å mane ut. Et tidlig strikkefunn i Europa er en pute fra Spania som har innstrikket det arabiske ordet baraka som betyr åndelig tilstedeværelse. Ordet er både en arabisk og en jødisk velsignelse. I puta skal ordet være en beskyttelse.

– Du skriver også om en sjette og syvende Mosebok som ikke skal være tatt med i tysk bibeloversettelse. Hvor har du det fra?

– Jeg ser at jeg kunne ha uttrykt meg klarere. Teksten min skulle ikke skape en oppfatning av at bøkene kunne være skrevet av selveste Moses og så utelatt av Weimarbibelen som skal inneholde hele åpenbaringen som Gud ga Moses. Jeg ville bare si at begrepet 6. og 7. Mosebok finnes som okkulte skrifter og derfor hemmelige og forbudte og kan forekomme i hemmelige svartebok-avskrifter, svarer Sundbø.