Dønninger mot lesningens klippe
Ondskapen og volden er en uadskillelig del av Göran Sonnevis nye diktbok, som langt på vei forutser framgangen til høyreradikalisme og ny-fascisme, men med en himmelropende insistering på verdighet og livsformenes skjønnhet.
Göran Sonnevi bringer litteraturen om mennesket et steg videre, mener Freddy Fjellheim. Gjennom fortredelighetene, kunnskapssystemene, hatet, lyset, kjærligheten, nettopp ikke målrettet, ei heller tilfeldig, men desto nærmere menneskets paradoksale vesen.
Wikimedia
Over 303 sider komponerer Sonnevi en sekvenssamling der diktene står i en brutt kronologi. De er hentet fra et tidsspenn på over seksti år. Forenklet sagt utgjør aksen Midtøsten-Kosterøynene stedsutvekslingen i Sekvenser mot Omega. Omega er det greske alfabetets endepunkt (og vendepunkt), mens tittelens musiske begrep «sekvens» for eksempel kan henvise på et gitt spann av tid, slik et menneskeliv i menneskespråket kan benevnes som «et sekund» av det guddommelige forløpet. Åpenbaringsbokens «Jeg er Alfa og Omega» bør også nevnes her.
Lyttende
Sonnevi utfører med denne utgivelsen en type språkhandling som er nødvendig om mennesket skal overleve som art. Poeten ser, sanser og lytter på mange nivåer av den menneskelige eksistensen, til sin kjære, til vindene og fuglene og floraen, til Bibelen og språkhistorien, Mozart, Marx og Hölderlin, til bombene i Irak og Egypt, og til den egne angsten. Bestrebelsen på å innfange denne komplekse sansevirkeligheten som samtidighet er bemerkelsesverdig, og de krappe overgangene mellom det kosmiske og det hverdagslige gir verket en særpreget intensitet. Motsigelsene vibrerer over i hverandre, og sekvenssangen stemmes med en befriende sannferdighet.
