Blomster, naturligvis, i vaser og jord, drømmer om mild varme og sydlige blåfarger, kubistisk inspirerte figurer og natur ingen har berørt, gamle hus i norsk bunad, kvinner som ser innover – og ned, fremfor alt farger, fargefryd, eleganse, ro – og frykten for bombene. I bunnen ligger lengselen etter Matisses enkle former og fargekart.
Hvor ville?
Henri Matisse og André Derain var midtpunktet i kunsthistoriens fauvisme (fransk: Ville dyr) - en ganske kort periode, som ga impulser og har hatt etterklang helt til nå, den dør nok ikke med oss, heller. Nå er det kanskje ikke mye «fauvisme» igjen i bildene som henger på veggene i Lillehammer, skjønt – er det ikke? Går vi med epokens franske idealgeometri i hodet og ikke skjønner hvordan vi skal få bildene til å gå opp i en «fransk» fasit, er vi på tur. For fasiten er norsk/fransk, selv «franske» nordmenn maler norsk – når de kommer hjem. Tenker vi sånn, går regnestykket opp og bildene får behov for å «snakke». Kunne Henrik Sørensen malt sine råeste bilder uten å ha sett Derain, for eksempel? Neppe.
LES OGSÅ: – Kunsten er til å tenke med
Blant de 15/20 norske som var innom Académie Matisse, var fire mer lærevillige enn andre – Per Krogh, Henrik Sørensen, Jean Heiberg og Axel Revold. De kom hjem og malte med vekslende strømstyrke – parisisk eleganse (Per Krogh), rett på og i sin egen, nasjonale orden (Henrik Sørensen), Axel Revold (flater av nærmest ornamental karakter som han ga klar fargeklang) og Jean Heiberg (troen på fargens egne muligheter – slik Matisse tenkte). De var sjeler som ikke lignet andre sjeler. Om vi lar fauve bety forvillede malere som har forlatt flokken eller farlige villdyr, skal det ikke spekuleres i. Det er i hvert fall ikke farlig å ta turen inn i denne skogen, ingen glefs, ingen roper bøhhh – alt du risikerer er å bli merket av fargenes språk, hvordan den ene gir liv til den andre. Slik de hadde lært det hos Matisse, mer eller mindre. Og utviklet det så det passet eget sinnelag.
Få orden
Hos Matisse handlet det mye om å «få orden på ting». Han ble beskyldt for å løsrive seg og kunsten fra verden - det ble fint, det ble deilig, det ble nydelig, men hvor ble det av frontvibrasjonene til trykket som skulle komme bare et par år etter at fauvismen ble nedlagt som «isme»: Verdenskrigen. Riktignok tok Sørensen og Per Krogh den inn over seg, de raste og malte i 1915 og -16, henholdsvis bildene Krig og revolusjon og Granaten, kraftige protester i kampen mot idiotene, det er sjokkbilder. Matisse var forsiktig med sånt.
Overrasker
Det som nok vil overraske på utstillingen, er Per Krogh og hans glødende gråtoner – alle regnbuens gråtoner, som spenner fra rødt til gult. Han var den eneste virkelige parisieren blant de fire, han bodde der i over 30 år, norsk som noen men også fransk som noen. Han tok tydelig til seg den franske plakatkunsten av og etter Henri Toulouse-Lautrec og tidens Art Nouveau-eleganse. Det svaier i former og bevegelser, sorg er det her, sprell levende blikk, poseringer i en merkelig positiv forstand. Selv kubismen blir «elegant». Det er en renhet ved disse bildene, et forfinet uttrykk som lever sitt eget liv – i Norge.
LES OGSÅ: Kunsten å skape klimaengasjement
Materialistisk Kristus?
Det religiøse Frankrike slo ikke inn i nordmennenes bilder, Matisse dekorerte ikke sin stille musikk av et kapell – Chapelle de Rosarie de Vence – før rundt 1950, han hadde gjort det til ære for en av nonnene som stelte ham da han var syk. Og likevel: Det er tre religiøse bilder (om et bilde kan være religiøst?) på utstillingen, Axel Revolds klump av forvirrede disipler som tydelig har trang til tryggere følge enn Jesus. Axel Revolds Bergprekenen, er franskinspirert så det duger. Nærmest kubistisk, helt på jorda. Hvor Henrik Sørensen hadde Kristus og Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg fra, er mindre klart. Han hadde en rikholdig «verktøykasse» selv. Jeg sto én gang foran Min Gud, min Gud ..., jeg var sammen med av en landets heroiske antroposofer, og hun sa: «Dette er det mest materialistiske Kristus-bildet som finnes» i norsk kunst. Jeg har tenkt på det i 40 år, det var et underlig utsagn. Nå står jeg her igjen og ser og erkjenner at hun tok feil – dette er den ultimate Kristus, en lidelse i giftigblanke farger mot en beksvart natt.
Dypere samtale
Utstillingen er en feiring av en epoke, et av de viktigste årtiene i norsk kunst. Vi blir mer og mer digitale, samtidig tar vi de gamle bildene frem igjen (som her) – og museene fylles. Det er uttrykk for et primærbehov, bilder fører en dypere «samtale» enn språket i sin alminnelighet. Det er et komplett mysterium, men vi lever i bilder og kunstuttrykk, og det har vi alltid gjort: Det beste eldes ikke. «Så i stedet for hele tiden å problematisere at maleriet er blitt et vareobjekt i det senkapitalistiske samfunn, som har den og den dynamikken, kan vi heller utforske bildene, dette elementært superinteressante myseterium», som Det danske kunstakademis nye professor, Ferdinand Ahm Krag, sier i et intervju med Weekendavisen.
Fest blikket
Det er et lass av en utstilling, bilder tett i tett i tre store saler, over og under hverandre, det ene skubber i det andre. For mye til i det hele tatt å kunne feste blikket, vil noen si. Mange, og jeg undertegner, tar i mot det jeg får og kjenner takk for mangfoldet. Kvaliteten kan variere, det gjør det hele sant. Sånt er sjeldent for tiden – vi forholder oss til velfriserte utstillinger hvor energien tidvis forsvinner i layout. Denne utstillingen ville rufsen Henrik Sørensen ha likt. Det er noe med å ta det som det er, eller som dikteren Sigurd Christiansen sa om Henrik S og de ørkesløse bebreidelsene og formaningene han opplevde: «Du er selvfølgelig god nok som du er, men hvis vi ryddet deg opp, kunne det bli en park av deg.»
