Det Norge vi ville glemme

Det er tidlig om morgenen. Vårt Land møter historikeren Bjørn Are Godøy på Evita i gamlebyen i Oslo. «Evita er en institusjon i nabolaget», sier Godøy, og vil spandere kaffe. Så begynner han å fortelle om krigen, og snakker nesten uavbrutt i halvannen­ time. Godøy har nylig gitt ut ­boken Okkupert, der han skriver om en periode mange kjenner godt, nemlig Norge under andre verdenskrig. I hvert fall er det en historie mange tror de kjenner godt.

Nyanser

For det er ikke den kjente fortellingen om krigen Godøy har skrevet – om de allierte, om heltedåder og stort mot i møte med større ondskap. Dette­ er den kronglete fortellingen om tyskernes okkupasjon, med alle nyanser av grått. Ingenting er svart-hvitt, og de velkjente forestillingene om både heltene og overgriperne utfordres.

– Generasjonen til beste­foreldrene mine snakket ikke om krigen. Men den fortellingen ­bestemor fortalte oftest var fra den gangen to tyske soldater trakk telefonledningen inn i ­huset hennes. Spurte man henne­ om krigen svarte hun at de to tyskerne var «knakandes kjekke karer», sier Godøy.

Tysk suksess

I Okkupert forteller Godøy om et Norge som var totalt uforberedt på et tysk angrep. Etter mer enn hundre år med nøytralitet var forventningen at Norge skulle holde seg utenfor også denne stormaktskrigen. Norge var fortsatt et svært lagdelt samfunn der den sentrale konfliktlinjen gikk mellom borgerskapet og arbeiderne. Mange i borgerskapet så Stalins Russland og kommunismen som en større trussel enn tyskernes fascisme.

– Vi må huske hvor åpent alt var i 1940. Det var mye man ikke kunne vite da tyskerne kom til Norge. Man visste mye mer om det som hadde skjedde i 1945 enn man gjorde bare noen få år tidligere, sier Godøy.

I 1940 så det ut som om britene og de allierte kom til å tape krigen, forteller han. Hitler hadde syv år med suksess bak seg, og virket ustoppelig. Dårlig organisering og en gjensidig forakt mellom borgerskap og arbeiderklasse førte til at den norske responsen ble svært dårlig organisert. Etter hvert hardnet også Hitler grepet om Norge, og det tyske nærværet her var mye større enn i for eksempel Danmark.

– Det er usikkert hvor mye folk flest på dette tidspunktet visste om Hitlers ideologi. Snarere så man et Tyskland i økonomisk og industriell fremgang, etter mange år med fattigdom og arbeidsløshet, sier Godøy.

Tilpasning

– I ettertid har man i TV og film fokusert på helte­historiene fra krigen. Men det var ikke så lett å være heroisk under krigen. Ingen hadde forutsett den tyske okkupasjonen. Man kunne selvsagt improvisere, men da ville man blitt tatt til fange og drept. Derfor var mange bare opptatt av å holde hjulene i gang, å få hverdagen til å gå rundt, sier Godøy.

Han mener likevel det er for enkelt å beskrive nordmenn som et folk som i det store samarbeidet med tyskerne, slik menneskerettighetsadvokat og forfatter Philippe Sands hevdet i avisen tidligere denne måneden. I det store bildet mener Godøy nordmenn så på seg selv som et lite land som var maktesløse mot stormaktenes spill.

– Det er et tankekors at man ikke har kommet videre i Norge når det gjelder den populære forestillingen om krigen som en kamp mellom det gode og det onde. Når man gransker historien ser man at folk blir diktert av situasjonen de befinner seg i, sier Godøy.

Godøy forteller at Norge hadde­ store ungdomskull da krigen startet – en uforholdsmessig stor andel av befolkningen var mellom 15 og 30 år. Mange av dem hadde opplevd stor nød på slutten av første verdenskrig og i 1930-årene, og mange hadde gått uten arbeid. Tyskerne tilbød arbeid og lønninger som kunne være mange ganger høyere enn det nordmenn hadde tjent i årene før.

– Her i Gamlebyen var mange ansatt i NSB. De gikk på jobb om dagen og bygget jernbane, noe som bidro aktivt til tyskernes krigføring. Om kvelden delte de ut illegale aviser som en del av motstandskampen. Mange var kommunister, og jobbet aktivt mot tyskerne når de ikke var på jobb. Det var ikke svart-hvitt. Folk tilpasset seg, og prøvde å gjøre det beste ut av situasjonen, sier Godøy.

Svekket motstand

– Høsten 1942 hadde tyskerne omtrent tatt knekken på hele den norske motstandsbevegelsen, og de strammet jerngrepet de hadde på den norske befolkningen. Våren 1942 hadde den norske motstanden oppnådd flere viktige seiere, med borgerskapet og kirken i spissen, men dette var helt snudd på hodet da høsten kom, sier Godøy.

Etter at Quisling ble utnevnt som statsminister første februar 1942, hadde han iverksatt en rekke­ tiltak for å nazifisere Norge.­ Blant annet kom det påbud om at ungdommer måtte være medlem av NS sin ungdomsorganisasjon, og alle lærere måtte­ bli medlem av NS sin lærer­organisasjon. Dette­ vekket sterke protester, særlig blant borgerskapet der det liberale demokratiet sto sterkt. Prester og biskoper la ned vervene sine i protest, og mødre over hele landet sendte inn protestbrev mot å la barna bli NS-medlemmer. Quisling svarte med harde mottiltak, og deporterte blant annet lærere til Finnmark, men måtte til slutt gi etter for motstanden. Disse ikke-voldelige protestaksjonene førte til at Norge fikk en heltestatus i utlandet. Dette vekket sterke ­reaksjoner fra okkupantene, som festnet grepet om Norge i løpet av sommeren og høsten.

– Det var en sterk aversjon mot alt som klang av det ­totalitære, særlig blant borgerskapet. De hadde mest å vinne på å ivareta det markedsliberale demokratiet. Konfliktlinjen gikk på dette tidspunktet mellom borgerskapet og arbeiderne. Det var viktig for borgerskapet å ikke måtte gi etter for presset fra arbeiderne, sier Godøy.

Dobbeltmoral

Godøy mener vi har glemt hvilket samfunn Norge var før krigen. Det var store forskjeller mellom borgerskap og arbeidere, og mellom by og bygd.

Mange av jødene som ble reddet gjennom skogen over til Sverige, hadde aldri vært i Nordmarka, men hadde levd hele livet på Grünerløkka. Totalt ble om lag 1.100 norske jøder reddet til Sverige, mens 773 ble deportert. Mange av de norske jødene som ble deportert ble sendt rett til gasskamrene i Auschwitz.

– Mange ble reddet av nordmenn som satte livet på spill for dem, på tross av at de nok så på disse jødene som håpløst urbane, sier Godøy.

Han minner om at krigen består av enkeltmenneskenes historier, og alle disse hadde sine egne nyanser. Mange av dem som fordømte tyskerkvinnene etter krigen, hadde fylt opp sine egne bankkontoer med tyske penger.

Godøy forteller at mange av hjørnesteinsbedriftene som Gerhardsen-regjeringen brukte til å bygge opp Norge etter krigen, var det tyskerne som hadde startet. Næringslivet var i stor grad velvillige til å gjøre handel med tyskerne, og de fleste tjente bedre enn de hadde gjort noen gang før ved å jobbe for tyskerne.

– Mange nordmenn betalte ned gjelden sin med tyske lønninger eller gjennom handel med tyskerne. Da krigen var over hadde nesten ingen i Norge gjeld lenger, sier Godøy, og avslutter:

– Det var jo et mindre synlig bevis på omgang med fienden enn de såkalte tyskerbarna. Det viser at ingenting er så enkelt som man tror i ettertid.