«Det går mange Oneginer blant oss»

Det er en intenst sitrende forestilling, som spilles mellom hvite vegger – ikke i tsartidens fremmedgjorte plysj, men så «nakent» at hjertene våre og alt som er i dem, banker hardere eller ­mykere et par-tre timers tid. På mange vis er det Audun Iversens Onegin som driver forestillingen, slik skal det være – det er krevende å sette stemme til formell kulde, ­flammende lidenskap og etsende selvhat på samme tid. En prestasjon som – i dette tilfellet – gjør «fallet» større, mens sviket blomstrer. Han har kontrastenes stemme.

Mange på skuespillerpallen

Men her er det ­mange på pallen. Når russeren Bogdan Volkov er på scenen som ­poeten Lenskij, Onegins sarte ­skygge, skjer det noe – han ­bærer ­kroppen med seg i en knusende ro, de små ­bevegelsene sier alt, skikkelse, som ikke bare ­synger drømme­aktig vakkert, men som med et troverdig og sansende kroppsspråk legger et magisk skjær over hele ­forestillingen. Tatjana er i ­samme klasse (Svetlana ­Aksenova), en høyreist skikkelse som til slutt ­kryper sammen i ingenting i nærheten av Onegins sjelelige ­herjinger. Vi snakker om kjærlig­hetens ­ytterste grenseområder, ­eller, altså det motsatte – Onegin, som drives av sitt sprutende og uklare begjær. Som er klart nok, når det kommer til stykket.