«Det går mange Oneginer blant oss»
Det er bare å pakke teltene sammen og stille i Operaen hvor Eugen Onegin strør sitt åndsformørkede støv rundt seg og avdekker svikets dypeste orden. Det handler på ett eller annet vis om oss alle.
I løpet av noen kveldstimer trekker Eugen Onegin (Audun Iversen) og Tatjana (Svetlana Aksenova) oss inn i svikets spill, et svik som vi alle nok bærer på i en eller annen form.
Det er en intenst sitrende forestilling, som spilles mellom hvite vegger – ikke i tsartidens fremmedgjorte plysj, men så «nakent» at hjertene våre og alt som er i dem, banker hardere eller mykere et par-tre timers tid. På mange vis er det Audun Iversens Onegin som driver forestillingen, slik skal det være – det er krevende å sette stemme til formell kulde, flammende lidenskap og etsende selvhat på samme tid. En prestasjon som – i dette tilfellet – gjør «fallet» større, mens sviket blomstrer. Han har kontrastenes stemme.
Mange på skuespillerpallen
Men her er det mange på pallen. Når russeren Bogdan Volkov er på scenen som poeten Lenskij, Onegins sarte skygge, skjer det noe – han bærer kroppen med seg i en knusende ro, de små bevegelsene sier alt, skikkelse, som ikke bare synger drømmeaktig vakkert, men som med et troverdig og sansende kroppsspråk legger et magisk skjær over hele forestillingen. Tatjana er i samme klasse (Svetlana Aksenova), en høyreist skikkelse som til slutt kryper sammen i ingenting i nærheten av Onegins sjelelige herjinger. Vi snakker om kjærlighetens ytterste grenseområder, eller, altså det motsatte – Onegin, som drives av sitt sprutende og uklare begjær. Som er klart nok, når det kommer til stykket.
Bestill abonnement her
KJØP