Den lange veien til Selbu
Trådene som binder verden sammen.
Åttebladrosa har reist fra fjerne land, sikkert på handelsskip lastet med eksotiske varer og tekstiler. I en eller annen form ble den med på handelsveier fra kontinentet, kramnkarer fra Europa, via Østersjøen, gjennom Jämtland og Härjedalen til handelsstedet Røros, ikke så langt fra Selbu.
Evelyn Pecori
En vinterdag i 1857 sto 16 år gamle Marit Gullsettbrua sammen med søstrene sine på kirkebakken i Selbu i Sør-Trøndelag. Det var kaldt, og vottene som varmet hendene deres, vakte oppsikt. De var strikket med totrådsbinding, i svart og hvitt, og hovedmotivet var ei skjennrose – en åttebladet stjernerose. Vottene var så vakre, så uvanlige.
Den åttekantede stjerna ble etter hvert kjent som selburosen. Leser du en engelsk strikkeoppskrift, kan det stå Norwegian Star, eller Selbu Star – så sterkt er rosen blitt knyttet til Norge.
Før strømbryternes tid lette formødrene våre etter beskyttelse mot det som var utenfor i det svarte mørket. Natta og vinteren var vond og lang, naturkreftene var mat til frykt og fantasi. Her levde den synlige og usynlige verden side om side, det samme gjorde folketro og kristendom. Før folk kunne skrive og lese, var symbolene redskaper. Bilder var et åndelig tilbehør i dagliglivet. Tegn og symboler ble vevd, strikket og sydd og skåret. De inneholdt energi og magi, og hadde en mytologisk kraft. Ikke bare for å ha kontroll over det underjordiske, men for kjærlighet, velstand, giftemål og barnefødsler.
Bestill abonnement her
KJØP
