Teater

Debatt rundt et stormkjøkken

Tjukk av sjarm, stappfull av innhold og akkurat passe stor. Slik kan en oppsummere Snåsamannens sang.

Stykket , som hadde urpremiere på Teater Ibsen onsdag, har sine svakheter, men vinner på humor, energi og debattglede.

Pølser og pulverkaffe

Vi er i en skog. Der vandrer en ung, kreftsyk kvinne (Mari Dahl Sæther). Hun skal samle inn penger til forskningen og har både energi, blogg og mot til å invitere med seg helseministeren på en av etappene. Han spilles av Tore Berntzen Granås og heter bare Helseminsteren, men ligner Bjarne Håkon Hanssen på en prikk.

Han har med seg en livvakt (Duc Mai-The), mens hun har en følger (Ragne Grande), en litt troskyldig ung kvinne som dessverre ikke får den plassen hun fortjener i Klas Abrahamssons tekst.

KOMMENTAR: Jesus og Snåsamannen er straks klare for norske teaterscener. Det speglar eit samfunn i endring.

Nå nærmer de seg Snåsa, og spørsmålet melder seg: Skal de legge veien om Joralf Gjerstad? Kan han helbrede den syke? ­Debatt følger. Med pølser og pulverkaffe, men uten mikrofoner, ­kameraer og journalister. De krangler og skriker, de prater og ler, det dreier det seg i korthet om forholdet mellom tro og fornuft. På en liten dreiescene med vegger av speilglass – det minner om svingdørene på Gardermoen – går de i strupen på hverandre med argumenter, spørsmål og fortellinger, og samtalen svinger mellom det banale, det rørende, det påtrengende og det alvorlige.

Snåsamannens sang

Av Klas Abrahamsson

Oversatt av Ragnar Hovland

Regi og musikk: Øyvind Osmo Eriksen.

Anmeldt av Liv Riiser

LES OGSÅ: Følelser i megaformat

Kjøkkenbordsnakk

Joda, det er ting vi har hørt før. Om vitenskap kontra tro og religion. Og om Snåsamannens ­mulige ­helbredelseskraft, som selv helseministeren erfarte da han ringte på vegne av sin kolikkplagede baby. Kanskje kan en si at de fire har for god tid der de sitter i hulen sin. Monologene blir for lange, forestillingen mister fasong. Kanskje kan en også si at dette er godtkjøpsvisdom og kjøkkenbordsnakk, men hvorfor ikke? Snåsamannens sang gir seg ikke ut for å være mer enn det den er, en dose alvor, iblandet humor, en opptakt til videre samtaler. Forestillingen fyller sin egen form, den er upretensiøs og begripelig uten å bore så forferdelig dypt.

Og Snåsamannen selv? Han deltar ikke i handlingen, men synger om seg selv og sin gjerning. Dessverre er dette forestillingens svakeste element. Selv om Sverre Bentzen fremstiller ham med ro og verdighet, er sangtekstene for svake, både formelt og innholdsmessig. Det elementet som skulle løftet debatten til et nytt nivå, blir selv en del av krangelen rundt stormkjøkkenet.

LES OGSÅ: For 20 år siden fikk en ildsjel en «plagsom» idé

Samarbeidsprosjekt. Snåsamannens sang er et samarbeidsprosjekt mellom Teater Ibsen, Nord-Trøndelag Teater og Riksteatret, det skal ha nypremiere i Snåsa i oktober og på Hamar i januar neste år, og turnere landet rundt. Så her er det bare å la praten gå, både om stykket og spørsmålene det reiser.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Teater