Bøker

Nostalgi i ensomhetens tid

ANMELDELSE: Marit Eikemos familieberetning er et interessant vitnesbyrd om veien til det moderne Norge, men går seg for ofte vill.

Kjører man rundt i distrikts-Norge, kan man ikke unngå å spørre seg: Hvor forsvant det Norge som hadde lys i alle vinduer, i både bygd og by? Hvor verdier som hardt arbeid og innsats for fellesskapet, var viktigere enn individuell prestasjon og selvforherligelse?

Kanskje finnes noen av svarene i et gammelt 40-talls hus på Odda. Der forfatter Marit Eikemos far står i et tomt hus, som en påminner fra en svunnen tid. I huset som skulle romme en hel slekt og alle som trengte et rom, står han alene, i en tid som ikke er hans.

---

Eikemo

Roman

Marit Eikemo

Vi er brødrene Eikemo

245 sider, Samlaget 2024

---

I fortellingen om Eikemos slekt og huset bestefaren hennes bygde etter krigen, ligger ikke bare historien om Norges vei ut av industrialderen og inn i det 21. århundre, men også fortellingen om alt vi mistet på veien hit.

Nostalgi og samtidspessimisme

Eikemo tar oss tilbake til etterkrigstiden, til sosialdemokratiets storhetstid. Fellesskapet fungerte, og staten sørget for at alle som hadde noe ekstra skulle bidra. For å få lån til huset han ville bygge i Odda, måtte bestefaren hennes Lars Eikemo bygge et hus som rommet flest mulig mennesker. Ingen skulle falle utenfor, hverken barnløse tanter, fraskilte slektninger eller andre med behov for et sted å bo.

I en tid hvor verden stadig føles mer utrygg og utenforskapet øker, er det ikke rart nostalgien mot et trygt kapittel i norsk historie vokser. Denne nostalgien spiller Eikemo på, og det fungerer. Det er mange som lengter tilbake til en tid hvor hardt arbeid var viktigere enn riktige papirer, og hvor det virket som alt løste seg med den rette innstillingen. Selv jeg, som så vidt rakk å bli født før vi entret det 21. århundre, tar meg i å tenke: Kanskje alt virkelig var bedre før? Da fellesskapet tok vare på deg om noe skulle skje. En tid hvor det alltid var plass i fars hus.

De stille husmødrene

Men alt var ikke bedre før. For etterkrigstiden var ikke bare sosialdemokratiets storhetstid, det var også husmødrenes tid - og det speiles i Eikemos fortelling. Å lese historien med moderne briller gjør at det er vanskelig å ikke stille spørsmålet: Hvor er alle kvinnene?

Mødre, bestemødre, tanter og nabokoner spiller i boka, som i samfunnet for øvrig, rollen som stille fasilitører for at livet og hverdagen kan gå opp, men ikke så mye mer. Det er interessant hvordan fortidens kjønnsroller fortsatt har en så sterk definisjonsmakt over hvem som får heltestatus i vår tid og hvilke historier som er verdt å fortelle.

Jeg tror mindre på henne når hun flytter fokus bort fra historien, og inn i sitt eget hode

Druknede kattunger og sprutende neseblod

Eikemo er på sitt beste når hun generøst deler anekdoter om familiemedlemmers rare påfunn. Når hun blåser liv i karakterene, og lar oss bli kjent med deres egenskaper og mangler, tror jeg på henne. Når søskenbarn krangler, kattunger drukner og neseblod spruter flyter historien godt. Eller når de gamle brødrene Eikemo stolt spaserer opp bratte fjell for å hedre sin avdøde far.

Tapet av faren følger brødrene hele livet, og gir boken en vond nerve. Som livet selv, er Eikemos bok preget av død, smerte og savn. På ekte vestlandsk uten store ord eller klisjeer, evner forfatteren å gjøre de svært personlige tapene til universelle beretninger om sorg. Den fryktløse åpenheten om konsekvensene av store tap, gjør boken relevant langt utover brødrene Eikemos krets.

Mister magien

Jeg tror mindre på henne når hun flytter fokus bort fra historien, og inn i sitt eget hode. Ofte går hun seg vill i lange resonnementer der hun grubler over hvorfor ting ble som de ble, eller serverer ferdigtygde analyser av familien til leseren på teskje, heller enn å la leseren bli kjent med dem selv. I disse passasjene river hun oss ut av fortellingen, og som leser glemmer jeg et øyeblikk hvorfor jeg fant karakterene interessante i utgangspunktet. Det kan nesten bli kjedelig.

Det spesielle og unike i hvert menneskes opplevelse forsvinner når vi eksplisitt setter ord på det. Når forfatteren understreker familiens egenart og spør seg selv “sånn var det vel ikke hos alle?” forsvinner noe av magien.

Savner drivkraft

Når disse selvreflekterende partiene fungerer så dårlig, svekkes hele fortellingen. Som leser sliter jeg litt med å få grep på hva det er protagonisten vil. Hva er det hun leter etter i alle disse minnene hun deler med oss? Bortsett fra familiehuset, er det ikke alltid klart hva som er den røde tråden. Jeg savner en tydelig drivkraft, noe som drar fortellingen og binder sammen de mange, gode enkeltstående anekdotene fra familien Eikemos liv. Som hun skriver: “Det er en gammel yrkesskade. Jeg prøver å få alt til å henge sammen.” Det er ikke alltid det lykkes like godt.

Likevel, Eikemos familieberetning er et interessant vitnesbyrd om veien til det moderne Norge. Hvordan vi gikk fra å være et fellesskapsorientert samfunn, til et samfunn hvor alt skal gå fort, alt kan effektiviseres og de som ikke henger med blir sittende i tomme hus på bygda.


Vårt Land anbefaler

1

1

Mer fra: Bøker