Dype skyttergraver

Noe av det som gjør problemstillinger rundt kjønn interessante, er spørsmålene som blir stilt: Hva er betydningen av den kjønnede kroppens materialitet? Hvordan er kroppen forbundet med vår erfaring av å være i verden? Og hvilke konsekvenser bør svar på disse spørsmålene få for språk, normer og lover?

Dette er både eksistensielle og politiske spørsmål. Og nettopp derfor har kjønn blitt en så skarp front i kulturkrigen. Folk fornemmer liksom at noe vesentlig står på spill når det gjelder kjønn, til tross for at man kanskje ikke helt greier å fange dette «noe» med ord.

---

Sakprosa

Judit Buthler

Who´s Afraid of Gender?

320 sider, Farrar, Straus & Giroux 2024

---

I boken Who’s Afraid of Gender? hevder imidlertid Judith Butler at fornemmelsen er ubegrunnet. Ifølge Butler er selve begrepet «kjønn» (gender) blitt en «fantasme» – konstruert på den autoritære høyresiden, hovedsakelig av kristne og særlig katolikker, godt hjulpet av transkritiske liksomfeminister.

Livslangt, filosofisk prosjekt

Boken kan på mange måter leses som et forsvar av Butlers livslange filosofiske prosjekt. For over tretti år siden formulerte Butler et viktig teoretisk bidrag til den tredje feministbølgen. I denne bølgen anerkjennes ikke «kvinne» som en universell, materielt betinget kategori. Å være kvinne er en type selvdefinert erfaring som overskrider kroppen. Kort fortalt: Kvinner kan ha mannlig kjønnsorgan.

Derfor må personer som erfarer å være kvinne også bli behandlet som kvinner. De må få tilgang på kvinners privilegier og lukkede rom – som for eksempel kvinnegarderoben. De må også å få tilgang på såkalt «bekreftende» kjønnsbehandling, slik at kroppene deres kan bli tilpasset kjønnserfaringen.

Paven og J.K. Rowling

I Who’s Afraid of Gender? forsøker Butler å vise at kritikk mot denne kjønnsforståelsen er hatefull og «fascistisk» – endog, som Butler skriver, et uttrykk for «hvit», «kristenasjonalistisk» og «patriarkalsk makt». Pave Frans, Donald Trump og J.K. Rowling har nemlig alle det til felles at de vil «gjenopprette og konsolidere en patriarkalsk drøm og hierarkiske kjønnsbinærer, en orden som bare kan bli oppnådd ved å ødelegge livene til andre».

Jeg forventet å være uenig, men håpet på å bli utfordret. Etterhvert som jeg leser, blir det imidlertid vanskeligere og vanskeligere å forholde seg seriøst til Butler.

Påvirker ikke ordskiftet

Ta påstanden om at sensurering av meningsmotstandere innenfor kjønnsdebatten skjer mer eller mindre utelukkende på høyresiden. Det er pussig å hevde dette samtidig som man kobler Kathleen Stock til fascisme. For Stock, en viktig såkalt «transkritisk» feministisk akademiker, måtte si opp sin professorstilling på grunn av vedvarende voldelig hets fra nettopp anti-fascistiske transaktivster på venstresiden.

Butlers kritikk av kjønnsdebatten i Storbritannia viser med all tydelighet hvorfor Who’s Afraid of Gender? ikke er en bok som vil være i stand til å påvirke ordskiftet, men bare gjøre skyttergravene dypere. Det er synd, for det er i utgangspunktet en interessant observasjon at kjønnsdebatten handler om mer enn «bare» kjønn. Og rammene for å utforske tesen kunne ikke vært mer akutt aktuelle.

Bell-saken

Land som ledet an liberaliseringen av bekreftende kjønnsbehandling, som nettopp Storbritannia, har snudd tvert om og blitt markant restriktive i behandlingstilbudet – fordi man har erfart at behandlingsmetoden har ødelagt liv til unge mennesker.

I Storbritannia saksøkte for eksempel Keira Bell den nasjonale helsetjenesten for å ha gitt henne, som mindreårig, en irreversibel behandling som hun nå angrer på. Bell fikk fullt medhold av Storbritannias High Court of Justice – og helt nylig er bekymringene bekreftet i «The Cass Review», en faglig, uavhengig vurdering av helsetjenestens behandling av barn med kjønnsinkongruens.

Bell-saken reiser en rekke presserende problemstillinger for dagens tredje feministbølge: Er informert samtykke i det hele tatt mulig når det gjelder kjønnsskifte hos barn og unge voksne? Hvordan kunne Bell, som så mange andre mindreårige, få irreversibel behandling uten grundigere vurderinger?

Enorme problemstillinger

En helt avgjørende kontekst for å forstå debatten i Storbritannia er nettopp disse personlige og institusjonelle erfaringene.

Bokens gjennomgående problem er at Butler ikke gjengir ikke motparten på gjenkjennelige måter

Er det da rart at kjønnsteorien til Butler blir sett på som farlig? Er det ikke noe her Butler kan forstå, og som hun kan gå i dialog med på måter som tar debatten fremover?

I Storbritannias kjønnsdebatt har Butlers egne brente barn fått en stemme som nå blir lyttet til. Og det er ikke bare uredelig å ignorere disse stemmene, det vitner også om en enorm kynisme. Poenget er ikke at alle barn og unge som har fått bekreftende kjønnsbehandling angrer. Poenget er at angrerne finnes.

Ved ikke å anerkjenne angrerne – og de enorme problemstillingene de reiser for den tredje feministbølgen, og særlig kravet om bekreftende kjønnsbehandling – så annullerer Butlers deres eksistens, så å si.

Avgrunn mellom partene

Og apropos annullering av eksistens: Butler velger samtidig å avfeie de «transekskluderende» feministenes erfaring av at kroppens materialitet er en viktig forankring av sosiale konstruksjoner rundt kjønn. Annullerer ikke Butler da også disse feministenes eksistens ved ikke å akseptere at deres erfaring av å være kvinne er iboende materiell?

Igjen, er det ikke noe her Butler kan forstå og gå i dialog med for å bevege debatten – for eksempel erfaringen av sårbarhet kombinert med utsatthet som «transeksskludrende» feministene deler med transpersoner?

Bokens gjennomgående problem er at Butler ikke gjengir motparten på gjenkjennelige måter. Det er ikke bare dårlig stil, men også parodisk når Butler selv latterliggjør dem som kritiserer henne. Avgrunnen som skiller partene i kjønnsdebatten virker stadig uoverstigelig. Og i den grad Butler er representativ for siden til den tredje feministbølgen, er det snakk om full krise.