Når hatet kommer innenfra

«Jeg må lyve for å knytte meg til andre», forteller hovedpersonen i Pia Edvardsens nye roman. Hele livet har hun følt at det er noe feil med henne. Hun blei født som «en velskapt pike», men hun vil helst leke med guttene i klassen, må korrigere måten hun sitter og går på, og forstår ikke hvorfor det som virker så naturlig for andre jenter, er en konstant anstrengelse for henne.

---

Roman

Pia Edvardsen

En velskapt pike

167 sider, Aschehoug 2024

---

Når vi møter hovedpersonen, som også heter Pia og er delvis basert på forfatterens egne erfaringer, er hun i starten av trettiårene. Det har blitt slutt mellom henne og Lars, kjæresten hun møtte i russetida og som hun har bodd med i et tiår. Nå er hun aleine i det samme huset, hun spiser knapt, tar flere piller enn hun bør for å sove, kjører rundt om nettene og følger med på rådyrene i hagen om dagen.

En morgen våkner hun med rasende hjertebank og ender opp på sjukehus, der de ikke finner noe feil med henne fysisk. Hun har hatt et voldsomt angstanfall, og både helsepersonell og foreldrene hennes prøver å nøste ut hva som ligger bak.

Ikke en hjertefeil

Vi liker å tenke at samfunnet har utvikla seg til å bli så tolerant at en homofil legning knapt anses som et avvik. «Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glade i hverandre», sa Kong Harald som kjent i en tale i 2016. Hvordan kan noe som høres så enkelt ut, føre et menneske til sjølmordets rand? Hva får Pia, et ikke-troende og urbant menneske med høyt utdanna foreldre på den politiske venstresida, til å oppsøke konverteringsterapi for å avlære sine egne følelser?

Etter grundige undersøkelser på sjukehuset får Pia vite at de ikke finner noe feil med hjertet hennes. En omsorgsfull sjukepleier forsøker å få henne til å åpne opp om hva som kan ha utløst angstanfallet. Når hun endelig svarer, får jeg dårlig samvittighet for at jeg ler litt: «Jeg tror jeg liker damer.»

Det som for henne er så tungt å bære, og enda vanskeligere å si høyt, framstår – med den tentative formuleringa – så uskyldig og, ja, fint. Reaksjonen til sjukepleieren og seinere fastlegen ligner min egen, men de anerkjenner hvor vondt det må ha vært å leve så lenge i et heterofilt forhold med en avstandsskapende hemmelighet.

Ber om elektrosjokk

Edvardsens skildring av disse kliniske instansene formidler til samme tid trygghet og fremmedgjøring. De kan ikke hjelpe henne, fordi de vil ikke hjelpe henne på den måten hun ønsker – til fastlegen ber hun desperat om å få elektrosjokkterapi for å endre på hjernen hennes. De vil heller hjelpe henne med å omfavne hvem hun er, få støtte fra andre og innse at hun kan leve et lykkelig liv som lesbisk.

Møtet med konverteringsterapien er ubehagelig lesning

Sjukepleieren støtter henne i å fortelle det til foreldrene som venter i bekymring utafor rommet. De reagerer med overraskelse og lettelse – verre var det ikke – men her er naturligvis relasjonen mer komplisert. De som var så liberale og likevel verken ga tegn til å se hvem hun var eller normaliserte muligheten for at ikke alle jenter forelsker seg i gutter. At deres velskapte pike kunne være seg sjøl, uten at det gjorde henne vanskapt.

Ransakelsen av oppveksten er også en kilde til smerte, all den tid foreldrene nå stiller opp for henne med skyss hjem, tilbud om selskap og mat. Kompleksiteten i denne voksne barn-foreldredynamikken er en av romanens mest troverdige og rørende beskrivelser. De må ta innover seg at de har kommet til kort, og hun må forsøke å nærme seg dem igjen, nå som hun har ingen andre å støtte seg på. Hjertet hennes er det ikke noe galt med, men det er ingenting ved dette som er enkelt.

Å konverteres fra seg sjøl

I sin nød oppsøker Pia en konverteringsterapeut som gir løfter om at hun ikke trenger å «være» følelsene sine. Møtet med denne omstridte formen for terapi er ubehagelig lesning. Hun må vise at hun ikke er en journalist med skjult lydopptaker, og deretter blottlegge skammen bare for å få den anerkjent som en riktig følelse.

Det intense behovet hennes for å være en annen, møtes med analyser av at det var noe feil også i det nære forholdet hennes til faren i oppveksten som førte henne hit. Varme minner om fisketurer, løping i skogen og bilkjøring blir besudla og forvrengt, og hun føres dypere inn i ensomhet.

Edvardsen skriver om ensomheten i å stå utafor et felleskap, ikke bare det heteronormative samfunnet, men også de jublende Pride-paradene hun betrakter på avstand. «Jeg vil ikke assosieres med en gruppe mennesker hvor alt er lov, der man kan være bifil, panseksuell, transseksuell og polyamorøs, være hun, han, hen.» Hun vil være normal, vil ikke kjempe for alskens rettigheter, hun vil få barn uten å måtte insemineres med en fremmed manns sæd. Disse partiene i boka er konfronterende fordi de viser et internalisert hat til tross for de liberale holdningene vi måtte ha på et overfladisk samfunnsnivå.

Tett på

Samtidig har Edvardsen en gjennomgående tendens til å følge opp treffende litterære beskrivelser med overtydelige setninger hvor det samme budskapet gjentas. Romanen er på sitt beste i forfatterens kroppslige beskrivelser av angst, ensomhet og sjølforakt – det hvite slimet på innsida av kinnet når hun har drukket for lite vann og tatt for mange tabletter. Eller hvordan hun helt fra barndommen av har forsøkt å rette på hvordan hun plasserer beina når hun sitter på en stol.

Beskrivelsene av rådyrene utafor vinduet har også en virkning utover å være vakre; jeg kommer tett på hennes blikk, ensomheta der hun sitter aleine, og samtidig kan ane et glimt av håp i forbindelsen hun har til dyrene som kommer tilbake.

Dette forsiktige håpet viser seg ved romanens slutt, når foreldrene også kommer tilbake, igjen og igjen, og hun så smått knytter seg til noen utenfor seg sjøl, uten å lenger måtte lyge.