Bøker

Forutsigbart om den destruktive kulturmannen

Einar Stensengs romandebut er en slags parodisk metafortelling om at menn er og blir menn. Den er vanskelig å ta på alvor – og litt feig.

Moerne litteratur er full av usympatiske kulturmenn. Det er helt greit, i og for seg. Men for at man skal orke å høre på disse mennenes historier, må de enten ha motiverte og overbevisende grunner til å være som de er, som hos Geir Gulliksen, eller inngå i en sofistikert og velutviklet samfunnskritikk, som hos Michel Houellebecq. Ingen av delene er tilfelle i En riktig stygg bok, musiker Einar Stensengs debutroman.

Avhengigheter

En riktig stygg bok er fortellingen om en navnløs mannlig hovedperson og hans enda mer navnløse kone og deres tur til et sted i Syden. De er sammen på det ellevte året og har begge falt inn i rusavhengigheter de klarte å håndtere da de var yngre: han amfetamin og alkohol av alle slag – hun hvitvin, angstdempende og sovemedisin. Han synes hun er blitt kvapsete og ekkel, hun sørger over at han ikke kan gi henne barn og at han attpåtil ligger med andre.

Selvrefleksiv runddans

Alt dette får vi vel og merke vite gjennom mannen, hvis synsvinkel romanen inntar. For hovedpersonen synes ikke livet så bekmørkt: Alt er nemlig stoff han kan bruke i litteraturen, i verket han skal debutere med og som skal gjøre ham til den kulturmannen han alltid har regnet seg som. Ingen tristesse skal være ham fremmed.

Da han i romanens første sider bevitner et selvmord i Ekebergskrenten, prøver han ikke å hindre det. Selvmordet blir raskt omgjort til den skjellsettende opplevelsen som skal kickstarte hans litterære inspirasjon. Deretter tar han oss med på en selvrefleksiv runddans i begredeligheter, i henholdsvis Tøyen hageby og «Syden».

Forakt for kona

Hovedpersonen lever livet sitt som om han lever det, som om det alltid er en leser til stede som observerer hva han gjør. Han er en type som kan bruke filosofer for å beskrive en tur på toalettet.

«Hun kunne vekke et nærmest strindbergsk kvinnehat i ham», forteller han om sin kone. Renspikket kvinnehat, kan man også kalle det. Han trykker alt «motkulturelt» til sitt bryst: Jesus, Nietzsche og Schopenhauer, og forakter sin kones barnetro, bokklubb-bøker, meditasjonskurs og sommerkjoler:

«Stygt var det, og florlett hang det. Kanskje hun følte seg sommerlig og fin, kanskje det var behagelig for henne, men det var stygt, og hun luktet svette av det, ironisk nok, eller kanskje helt på sin plass. Det var hans rett: i hemmelighet å hate dette som hun følte seg fin i». Selv går han kledd i lindress og cordfløyelsbukser.

Distansert og pretensiøs

Etter å ha lest romanen ferdig, sitter jeg igjen med det samme inntrykket av Stensengs tekst som av hovedpersonen: Den er så selvrefleksiv og distansert at det er vanskelig å ta den på alvor. Stenseng lar hovedpersonen målbære store deler av romanen med et språk som er både tilbaketrukket og pretensiøst. Dette gir romanen et skjær av feighet.

Forfatteren lar hovedpersonen misbruke sin kone emosjonelt og fysisk av all sin lyst på sitt oppstyltede språk, mens både han og leserne (blunk blunk) vet at teksten egentlig ikke mener det, at det hele er skrevet ironisk, for å sjokkere, som en slags parodisk metafortelling om at menn er og blir menn.

Til tider bryter Stenseng opp romanen med en fortellerstemme som unnskylder romanens hovedkarakter og bokens stereotype fremstilling av kvinnen han er gift med. Boken kunne tjent på å ha tatt denne unnskyldningen på alvor, og gjort konen til en person heller enn en som uvitende tørker av seg sminken med det sædbefengte håndkledet hennes mann brukte da han så på porno.

Forutsigbart

For det er hans fortelling dette, ikke hennes. Og det er, som sagt, ikke et problem i seg selv, så lenge hovedpersonen er godt utviklet eller samfunnskritikken interessant. Dermed er det ikke sagt at man må være et geni for å få lov til å skrive om selvdestruktive kulturmenn. Men hovedpersonen og tematikken i En riktig stygg bok er altfor forutsigbar til at romanen overhodet er i nærheten av å kunne måle seg med noen av de bedre eksemplene innen denne sjangeren.

LES OGSÅ:

Karl Ove Knausgård feila i å skrive ein roman om Jesus. I staden tok han utgangspunkt i djevelen

Houellebecq og ­Schopenhauer: Møte ­mellom to ­pessimister

---

Bok: Roman

  • Einar Stenseng
  • En riktig stygg bok
  • Kolon forlag 2020

---

Ingeborg Bergem

Ingeborg M. Bergem

Mer fra: Bøker