Anmeldt av Steinar Mathisen

I motsetning til de fleste av sine fagkolleger er filosofen Arthur Schopenhauer (1788–1860) ikke bare kjent for sin elegante prosastil, men også for sine vittige formuleringer. En av dem lyder: Når et hode og en bok treffer sammen og det lyder hult, er det ikke alltid bokens skyld. I denne sammenheng kunne dette varieres dithen: når Schopenhauer og Houellebecqs hoder tørner sammen, slår det gnister. Det er disse gnister Houellebecq vil gjøre oss delaktig i med sin lille bok I nærvær av Schopenhauer. Han forteller i forordet at møtet med Schopenhauers filosofi var så revolusjonerende at det snudde hele hans litterære univers på hodet. Det er denne snuoperasjon som han vil gi oss et innblikk i med sin lille bok.

La det med en gang være sagt at jeg synes ikke at han lykkes særlig godt med dette! Dertil er teksten for usammenhengende og utflytende. Hvis han virkelig ville ha løftet frem Schopenhauers filosofi, og da særlig dens relevans for vår tid, burde han vært mer eksplisitt i sin redegjørelse for hva og hvorfor han mener den er så revolusjonerende – og da vel og merke ikke bare for ham personlig. Det betyr selvsagt ikke at boken ikke skulle være leseverdig. Både de lange utdragene fra Schopenhauers filosofi og Houellebecqs egne kommentarer er i høyeste grad tankevekkende.

Et spark til psykologene

­Boken er bygget opp slik at forfatteren først anfører et lengre sitat fra Schoupenhauers filosofi som han så gi sin egen kommentar til. Houellebecq begynner som seg hør og bør med det mest berømte utsagn av Schopenhauer: «Verden er min forestilling». De fleste vil nok være enig med Houellebecq når han omtaler dette som en frimodig påstand, men kun de færreste vil vel også synes at denne påstanden er troverdig, som han selv påstår. Dessverre gjør Houellebecq ikke noe forsøk på å forklare hvorfor han finner denne påstand troverdig. I stedet beklager han seg over at det ikke er denne tanke hos Schopenhauer, men derimot hans skildring av viljens tragedie, som Schopenhauer er mest kjent for.

Denne skjevhet i lesningen av Schopenhauer bruker så Houellebecq til å gi et spark til romantikerne og psykologene. Etter hans mening er det disse som er skyld i – fordi de legger ensidig vekt på viljen? – at Schopenhauer «er blitt fjernet fra de sanne filosofer». Etter Houellebecqs mening er Schopenhauer ikke bare en sann filosof, men hans «filosofi er først og fremst en kommentar til vår mulighet for å oppnå sikker kunnskap, den er en epistemologi». Siden dette er en påstand som de færreste filosofer i våre dager vil være enig i, hadde det vært fint om Houellebecq hadde utdypet den. Men det gjør han ikke.

En sjelden fugl blant filosofer

Påstanden om at Schopenhauers filosofi er epistemologi, altså en lære om erkjennelsens mulighet, stemmer også dårlig med hva Houellebecq har å si mot slutten av første kapittel. Her gjør han med rette oppmerksom på at Schopenhauer er en sjelden fugl blant filosofer fordi han er fryktløs. Og sant nok: Det er nettopp av frykt for å ta feil, at filosofene stort sett er blitt epistemologer; de vil gjerne forsikre seg om at deres utsagn er sanne før de fremsetter et konkret utsagn. I sannhet en underlig øvelse!

Denne hans fryktløshet gjør også at Schopenhauer våger noe som er sjelden blant filosofer: «han beveger seg inn på forfatternes, musikernes og billedhuggernes område». Schopenhauer mener altså – og her har han Houellebecqs fulle tilslutning – at man filosofisk kan si noe de samme temaer som kunsten er opptatt av, og det skjer ved at kunsten og filosofien benytter seg av det samme middel eller holdning, nemlig å se oppmerksomt på tingene. Ved en slik oppmerksomhet, også kalt intuisjon eller kontemplasjon, lar man seg i følge Schopenhauer ikke bare fylle av tingene selv – det fører også med seg at viljen for en stakket stund holdes i 
sjakk.

Intellektualiseringen av kunsten. Med det sitat Houellebecq anfører i denne sammenheng viser han til noen av den mest sentrale tanker i Schopenhauers filosofi, men merkelig nok er hans kommentar heller ikke her på høyde med den teksten han siterer. Hans kommentar er mer ment som en kritikk av kunsten og kunstnerne i våre dager. Så langt fra oppmerksomt å fordype seg i tingen, er våre dagers kunstnere i stedet ivrig opptatt med å produsere ting, som de så får forståsegpåere, kritikere og kuratorer til å opphøye til kunst. Våre dagers kunstnere har rett og slett glemt det Schopenhauer ville lære dem: «å sanse rent og uforbeholdent».

Houellebecq siterer også et avsnitt hvor Schopenhauers syn på det sublime kommer til uttrykk. I sterk kontrast både til den tradisjonelle retorikk og Kant oppstår det sublime i følge Schopenhauer der hvor kontemplasjonen drives så vidt at viljen ikke lenger har et objekt. Når Houellebecq har festet seg ved dette noe eiendommelige syn på det sublime, så er det fordi det gir ham en kjærkommen anledning til å korrigere forfatteren Stendhals berømte utsagn om at skjønnheten er et løfte om lykke. At Houellebecq her uten videre likestiller det skjønne med det sublime, er mindre interessant enn hvorledes han bruker denne forvekslingen til å kritisere den tiltagende intellektualisering innen våre dagers kunst og kunstkritikk. Les og bli klok!

Metafysikeren og positiv­isten

I tredje kapittel tar ­Houellebecq for seg det ­Schopenhauer er mest kjent for: læren om viljen som ­drivkraften i alt liv. Siden denne vilje er en blind drivkraft følger det ikke bare at livet er meningsløst, men også stort sett lidelse. Denne ­tankegang, som i følge ­Houellebecq er «avgrunnsdyp og majestetisk i all sin ­destruktivitet», stiller oss mennesker over Hamlets spørsmål: «To be or not to be?» Schopenhauers svar, som han i sitt eget liv merkelig nok ikke tok konsekvensen av, er at ikke-væren er bedre enn væren. Så vidt jeg kan se, unnviker også Houellebecq å ta stilling til dette spørsmål. Og det gjør han ved å akseptere den utbredte løsning i moderne tid, nemlig ved å oppfatte verden som en teaterscene hvor vi mer eller mindre vellykket spiller med. Men i fravær av den metafysikk som gir livet mening, er Houellebecq helt på det rene med at dette skuespill i så fall kun utspiller seg som en «banalitetens tragedie».

I forordet forteller Houellebecq også at møtet med Schopenhauers filosofi ikke var den eneste filosofiske revolusjon i hans liv. Ti år senere var det filosofien til August Comte (1789–1860) som ’revolusjonerte’ ham, men selv om han nå bekjenner seg som positivist (Comte var som bekjent den som ’oppfant’ den filosofiske retning som går under betegnelsen positivismen), så er det ­Schopenhauer han oftest og med størst glede leser. Det kunne jo ha vært interessant om han på et senere tidspunkt forsøkte å sette de to motsetninger: Schopenhauer som metafysiker og Comte som positivist opp mot hverandre, men noe resignert sier han: «Jeg kommer ganske sikkert ikke til å utmynte en eneste ny filosofisk tanke». Så vi får nok nøye oss med disse smuler fra hans lesning av Schopenhauer.

Uten å være i besittelse av den franske originalen, kan jeg ikke bedømme kvaliteten på oversettelsen, men bortsett fra enkelte merkverdigheter av typen «et fullstendig fåfengt klart og ­tydelig bilde» og «gjennomsiktig kontemplasjon», gir den et meget kompetent inntrykk.