Bøker

Ole Robert Sunde går lengre enn Knausgård i sitt forsøk på å kryste ut det mest presise adjektivet, leite fram den mest ­treffende vendingen

En rikere demonstrasjon av bevissthetens beskaffenhet, skal du leite lenge etter.

ANMELDT AV ERIK ENGBLAD.

Et sted mellom hytta og den nærmeste matbutikken, ­møter vi Ole Robert Sunde i lag med barnebarnet. De to rusler av gårde, mens den store mannen peker mot alle salgs vekster og insekter langs veien. Hun spør om hva de heter, og han utsier de merkelige navnene – «lintorskemunn» og «gastropod» – hvorpå den nysgjerrige jentungen straks gjør ordene til sine egne.

Først i møte med en svartsnegle blir Sunde svar skyldig, da barnebarnet vil vite om den besynderlige skapningen kan se og om den har munn. Han sier at han blir nødt til å konsultere leksikon ved hjemkomst til hytta, samtidig som han forsøker å bøte på det plutselige hullet i kunnskapen: «Jeg vet at meitemarken ikke kan se og at den ikke bruker munnen til å puste med; den puster med hele kroppen, sa jeg til henne».

Meitemarken er faktisk noe av en gjenganger i Ole Robert Sundes til nå fem bøker om alle de unnselige tinga som omgir oss. Av andre ledemotiver kan nevnes avklipte negler, dørterskler, røde tråder under sokkene og et helt assortiment av inntørka grønnsaker forfatteren finner i kjøleskapet. Allerede med All verdens småting (1996) begynte Sunde å arbeide systematisk med å «vise deg verden, slik den er, rett rundt oss, hele tiden», som Karl Ove Knausgård skreiv i den første av sine fire bøker om ting, nesten tjue år etterpå.

Liksom Knausgård, består Sundes­ løsørebøker av korte essays eller prosa­stykker, med utgangspunkt i bestemte gjenstander forfatteren kommer over i sin umiddelbare nærhet. Ved å beskrive den knortete overflaten til en jordskokk eller smaken av et glass vann, anstrenger forfatteren språket sitt, og jeg vil hevde at han går lengre enn Knausgård, i sitt forsøk på å kryste ut det mest presise adjektivet, leite fram den mest ­treffende vendingen, sjøl om forsøkene­ på beskrivelse­ nesten alltid ender i ­digresjonene, barndomsminnene eller i noen ­andre av Sundes uregjerlige tanker som ­«løper i alle retninger som en ustoppelig flokk med villfugler».

Ikke bare spøkelseshistorier

­Serien er overraskende stringent, både i konsept og utførelse. Sunde har riktignok blitt litt mjukere i kantene over åra – de innskutte bisetningene ikke like halsstarrige, semikolonene ikke like frekvente – i tillegg har han mista kona si til kreften, en hendelse som har fått litterære konsekvenser i form av to romaner, Penelope er syk (2017) og Jeg kjenner meg uvel (2019), som kanskje er forfatterskapets mest medrivende. Med Vomtenker flyttes­ dødsfallet lengre inn i bakgrunnen, om kona enn er stadig tilstede­værende, noen ganger som «en mørk skygge» på kjøkkenet nattestid.

Forfatteren er ikke bare ute etter å fortelle spøkelseshistorier. Gjensyna med den døde kona knytter an til spørsmålet som svever lik en ­zeppeliner over All verdens småting, Løsøre (2003), Selvomsorg (2010), Tenk fort (2016) og Vomtenker: Hva utgjør egentlig virkeligheten? I sin leiting etter svaret vender Sunde gang på gang tilbake til det som er litt marginalt og halvt tildekka, så som rifter inni ei bok, flekker på et skrivebord, diverse avkapp og rester, og ja: uforklarlige skygger i mørket.

Men en av de fineste tekstene i Vomtenker, handler om knekkebrød. Eller nærmere bestemt en liten bit av et tomatskinn som henger fast på et knekkebrød. Sunde undrer åssen tomatskinnet kan ha kommet bort til knekkebrødkanten: «Er det noe som pågår, blant de små tingene, bak min intetanende rygg, liksom tomat­ene, knekkebrødet, appelsinene, til og med brødsmulene, den løse teen i et gjenskrudd glass, interfererer med hverandre?»

Tingen i seg sjøl

Denne tanken, om det finnes en virkelighet som utspiller seg bak vår rygg, utafor vårt blikk, synes å være nokså akutt, både for den sørgende Sunde, og for vår tid for øvrig. Det er grenser for hva vi kan vite, uten å måtte slå opp i leksikon. Og sjøl da er kunnskapen begrensa til de altfor menneskelige navn, grupperinger, kategorier. Kunnskapen står dessuten i ledtog med ideologien, og vår tids rådende tankesett er antroposentrisk, kapitalistisk og positivistisk. Ethvert fenomen må kunne veies og måles, og i beste fall selges, om det skal ha verdi, om virkeligheten skal være virkelig nok.

Men er det alt? James Joyce skriver i Ulysses om en «verden uten ende», som også synes å være vomtenkeren Sundes siktemål: Bevisstheten trenger ikke nødvendigvis avgrenses til det «snusfornuftige hodet», livet til en håndgripelig tilværelse av ord og ­mening. Gjennom virkelig å legge­ merke til en muskatnøtt, kjenne ­åssen en sorg tar form eller høre byens larm gjennom det åpne vinduet, opplever Sunde korte øyeblikk hvor «en slags underlig ro» brer om seg, og han kan høre «hvor mye rom» det faktisk er i verden.

Modernisten Sunde vil kanskje det for «underliggjøring», men vi kan like gjerne peke lengre bakover, til de amerikanske transcendentalistene, Schopenhauer eller Kant, ­eller helt tilbake til det gamle, buddhistiske begrepet sunyata, som på sanskrit kan bety tomhet, men også rommelighet. Verden er, ifølge buddhistene, i grunnen tom for begreper, kunnskap, skille­linjer. Forskjellen på Sunde og en meitemark, synes derfor mest å være en litt manisk insistering på grenser. På samme måte er bevisstheten vår rommelig: utallige tanker, følelser, minner, sanseinntrykk, impulser og drifter. Men også uten egentlig midte – jeg-et vårt er tomt og rommelig samtidig. Og denne overskridelsen fører i sin tur til en sterkere forbindelse henimot og dermed forpliktelse ovafor den andre: Vi er del av samme smørja.

Gjennom Penelope er syk og Jeg føler meg uvel, har Sunde beskrevet åssen verden lukka seg. Med Vomtenker prøver han å gjøre den rommelig igjen. Det er frydefullt å være med på veien.

---

Essay

  • Ole Robert Sunde
  • Vomtenker
  • Gyldendal

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker