Bøker

Mistet og funnet

Kanskje er fortellingen om den kristne oppveksten særegen, for ikke å si sær, men den er også veldig vanlig

De siste årene har flere fortellinger om unge mennesker­ som bryter med en spesifikk form for kristendom dukket opp og rettet seg mot et bredt publikum. Det er særlig snakk om karismatisk kristendom slik den så ut i Norge på 90-tallet. For ett år siden kom Kristine Hovdas bok Jeg lever ikke lenger selv. Forrige uke lanserte Håvard J. Nilsen romanen Du.

Jeg kan selv kjenne meg igjen i deler av det både Hovda og ­Nilsen forteller om. Samtidig har jeg den siste uka spurt meg selv hvor særegne disse erfaringene egentlig er.

LES MER: Intervju med Kristine Hovda: – Nå vil jeg høre til i verden. Jeg vil ikke være en minoritet.

Klassisk high-school

På sett og vis er den kristne oppveksthistorien lik enhver, klassisk high-school fortelling. Det religiøse språket og tidsuttrykket er spesifikt for et miljø og en tid, men grunnbevegelsen er den samme: Det er Sandy i Grease, det er Cady i Mean Girls, det er Holden Caulfield i The Catcher in the Rye: Man må miste seg selv for å finne seg selv.

At unge mennesker er opptatt av trosspørsmål trenger på ingen måte å være i konflikt med å utvikle seg som person og utforske hvem man er i verden. På den ene eller den andre måten må man knuse noen egg for å lage omelett, eller lære seg å tørke opp sølet hvis man bommer på stekepanna. Problemet er at en som tenåring kan komme til å tenke at det å overstyre sine egne ­følelser, tanker og intuisjon kan være forenlig, kanskje til og med nødvendig, for å bli «mer lik Jesus», hva nå det betyr. I en periode av livet som handler så mye om å miste, gjenoppfinne og kanskje bli funnet, kan det virke mer forlokkende å etterligne en ide om Jesus enn å tåle sitt eget, utflytende selv.

Alltid noe

Allikevel, om det ikke er Jesus, så står alternativene til hvem du kan miste deg selv for å bli i kø. En kristen tenåring med et litt usunt selvbilde er antagelig verken mer eller mindre forvirret enn en ateistisk tenåring med et litt usunt selvbilde. Uavhengig av alder, har vi behov for at fortellingen om hvem vi er skal kunne gjenkjennes og tas i mot. Samtidig er det godt å innse at ens fortelling kanskje ikke er så forskjellig fra alle andres, likevel. Det finnes tross alt ikke noe vanligere enn å føle seg annerledes.

Er det noe vi mennesker har felles, så er det hvordan forestilling­ene våre om oss selv og verden hele tiden bygges opp og brytes ned. Fortellinger og bøker er med å holde disse forestillingene i bevegelse. Hvis man ønsker barna sine sunne tenår, er det beste man kan gi dem et tilfang av fortellinger å prøve sin egen mot. Det kristne pinsemiljøet Nilsen skildrer i romanen Du, gjør det motsatte. Her blir verdslig litteratur oppfattet som en trussel.

Trygghet

Jeg kjenner meg igjen i en del av følelsene og tankene som kommer til uttrykk i både Hovda sine memoarer fra i fjor og Nilsens nye roman. I tenårene var jeg med i et lovsangsteam, og annenhver uke tok jeg toget inn til Oslo for å være med i en ungdomsgruppe i en karismatisk menighet. Men da jeg en dag etter skoletid på videregående kom hjem med ny-ateisten ­Richard Dawkins bok Gud en vrangforestilling i sekken, var jeg ikke egentlig redd for å få verdensbildet mitt knust. Faren min var prest, og hans første reaksjon da han så boka var «den burde jeg også skaffe meg». I dag tenker jeg at denne tryggheten i møte med andres forestillinger, være seg vrange eller rette, har spart meg fra en smertelig erfaring mange blir nødt å gjøre seg: Å måtte miste sin forestilling om Jesus for å kunne finne seg selv.

Les anmeldelsen av Håvard J. Nilsens roman Du her: – Oppgjøret med en lykkegud framstår som helt nødvendig

Les anmeldelsen av Kristine Hovdas bok her: – Det beste med boka er innblikket den gir i det som for mange er et fremmed miljø

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker