Bøker

«Ved å åpne opp for romantikken som finnes i karismatikken, åpner man også opp for noen demoner»

Håvard J. Nilsen var forberedt på at troen hans skulle kollapse og ødelegges av å skrive romanen Du. Men det var ikke det som skjedde.

En jakobskamp, det er hva det har vært å skrive romanen Du, sier Håvard J. Nilsen. Boka handler om løsrivelsen fra et pinsekarismatisk ungdomsmiljø. Fortellingen om Sigurd har mange likhetstrekk med forfatteren Nilsen, selv om han er nøye mellom å skille mellom de to, fiksjonen og virkeligheten. Det er allikevel ikke til å komme forbi at dette er et sterkt personlig romanprosjekt.

Karakteren Sigurd er en intenst engasjert tenåring i pinsemenigheten Betel i Mosjøen. I romanen følger vi hans brudd med denne og videre trosreise. Uansett hvor heftig oppgjøret synes å bli, slutter aldri Sigurd å henvende seg til Gud som et personlig «du».

Vi snakker med Håvard J. Nilsen via skjermen fra Trondheim. I taket over ham løper noen gule rør, på veggen bak ham er et grafisk trykk, to mørke skikkelser i naturen, en kvinne og en mann.

Nilsen har vært intervjua i Vårt Land før i spalten Min tro og han har skrevet i Dagen om erfaringene sine fra pinsebevegelsen. Men det er forskjell på å ytre seg i en avis og å skrive en roman.

– Jeg trengte å skrive ut sinnet mitt, i tillegg til alt det andre, sier han.

– Jeg er veldig takknemmelig for en del av de erfaringene jeg har fått i karismatiske miljøer, men samtidig er jeg fremdeles rasende over det usunne som var. Jeg hadde behov for å grave enda dypere og få opp alt sammen, og se hva som da ville skje.

###

Fryktinngytende

– Hva bunner det i, det som er usunt?

– Jeg har ikke nådd noen konklusjon, men der jeg står nå, tenker jeg at karismatisk kristendom har en grunnleggende strukturell svakhet. Det handler om å dyrke følelsene heller enn fornuften. Om å gå etter opplevelsen heller enn tanken, og ikke klare å balansere de to.

Ved å åpne opp for romantikken som finnes i karismatikken, åpner man også opp for noen demoner, mener Nilsen. Og det er noe av denne mørke romantikken han har villet utforske i romanen. Nilsen kaller gudsfrykten som etter hvert griper karakteren Sigurd for overveldende, og fryktinngytende.

– Er det riktig å si at Sigrud til tider opplever Gud som noe ondt?

– Ja, det er konflikten i boka. Han går fra å oppleve at Gud er alt, en kjærlig far og kompis, til å oppleve gudsfrykt på den veldig usunne måten. Hvordan skal man rive seg fri fra noe som er altoppslukende? Det er en helt forferdelig posisjon å være i. Da har den karismatiske guden blitt farlig.

Være et uromoment

I pinsemenigheten der Sigurd tilbringer ungdomstiden sin, er det lite rom for alt som ikke er snilt og hyggelig. «Verdslig» litteratur, kunst, musikk og vitenskap virker truende.

– Hvis du ble plaget av tvil, hadde spørsmål, lyst til å gjøre noe annerledes eller så ting på en annen måte, ble du veldig fort et uromoment, sier Nilsen.

Han peker på dette som et trekk som går igjen i mange radikale bevegelser: en trang til renhet.

– Man har et mål og en misjon, man skal oppnå noe, og da trenger man ro og orden. Derfor elsker jeg kjettere og dissidenter. Kjetterne redder verden ved å stille spørsmålene vi ikke tør stille.

Nilsens fag er historie. Ved å se tilbake, erfarer vi at helvete på jord er «snublende nært» med en gang mennesker er overbevist om at de har rett, mener han.

– Derfor er romanen like mye et forsvar for tvilen.

Forsvarsløs

Nilsen beskriver den kristne kulturen han vokste opp i som flat og ikke interessert i dypene og mørket i menneskesjelen. Den ville ikke forholde seg til Job, bare til Apostlenes Gjerninger, mener han. Dette gjør en forsvarsløs i kriser som den Sigurd havner i.

Nilsen selv ville allikevel ikke vært erfaringene fra den karismatiske kristendommen foruten.

Samtidig vet jeg at jeg har vært en av de heldige. Jeg har jo brukt hele studietida mi på å rive sund de gamle kartene og finne noe annet. Men mange har mistet troa på grunn av det her, og noen har blitt skadet på sinnet på grunn av denne typen gudsbilder.

LES OGSÅ: Flere fortellinger om å være ung i karismatiske miljøer på 90-tallet har funnet veien ut i offentligheten

Bredt spekter av farger

Ved siden av den «mørke romantikken» Nilsen ser som en paradoksal bakside av behovet for renhet i den karismatiske kristendommen, utforsker han i boka hvordan det ble tenkt omkring frihet i og utenfor pinsemenigheten på Mosjøen.

– Et paradoks ved disse miljøene, er at de er så livsbejaende og så livsfiendtlige på samme tid. Jeg husker den driven vi hadde, jeg kan kjenne den i brystet bare jeg prater om det nå. Vi skulle ut for å redde verden, og vi var sammen om det. Samtidig ville vi ikke nærme oss spørsmål om tvil, kropp og seksualitet, og vi var skeptiske til samfunnet rundt oss.

Han beskriver det som et stort spenn i følelser, og et bredt spekter av farger.

– Det var den store romantikken i sommernatta, kombinert med romantikken i Gud, kombinert med romantikken i å være ung. Det er en sterk opplevelse som ikke forlater kroppen, på godt og ondt.

FRYKT OG FORVENTNING: Gjenstridigheta Sigurd viser, trangen til å slenge dritt til Gud, i frykt, men også forventning om at det vil bli tålt, minner om Jobs kamp for å få Gud i tale, skriver Ulla Svalheim om Håvard J. Nilsen (bildet) sin roman .

Være helt fri

Det var mye som var fint, gjentar Nilsen. Han er også takknemmelig for erfaringene han har med seg fordi det er godt litterært stoff.

– Å ha en religiøs tro er som menneskelig erfaring veldig nyttig. Å ha vært så dypt i noe som er fremmed for mange, er veldig verdifullt. Men så er det jo en grunn til at jeg har brutt ut. Hvis du vil være kreativ, hvis du har lyst å utforske hvordan verden henger sammen og hva det vil si å være menneske, da nytter det ikke å være en del av sånt miljø. Det er derfor kreative folk ofte forlater det, fordi det legger føringer på hva du skal tenke og ikke.

– Er du fortsatt ikke knyttet til noe kristent felleskap?

– Jeg har aldri villet nærme meg det igjen. Jeg føler meg ikke som et brent barn, altså, det gjør jeg ikke. Men for meg som person, menneske og forfatter, så ble det alfa og omega å være helt fri. Det er noe i de miljøene som så lett begynner å dominere måten du tenker på. Sånn er det vel i større eller mindre grad i alle miljøer, men det er veldig tydelig i det karismatiske: det er måter som er rett å tenke på og måter som er feil.

Oppgjør med Gud

Sigurd i romanen bryter med et helt miljø, men det er et «du» han hele tiden fortsetter å forholde seg til.

– Det er i bunn og grunn en kamp mellom gamle venner, det her. Det er Gud han henvender seg til, Gud han slåss med. Det er Gud jeg også har slåss med når jeg har skrevet denne boka. Jeg måtte gå så nært jeg kunne, og da kjentes det veldig naturlig å henvende seg direkte til Gud.

Nilsen var forberedt på at troen hans skulle kollapse og ødelegges av å skrive boka.

– Jeg visste at jeg måtte, og jeg var villig til å betale den prisen. Det måtte komme et oppgjør mellom meg og ham, og det fikk stå til. Men så har ikke det skjedd. Faktisk har det motsatte skjedd.

Jakobskampen ble en ekte jakobskamp, forklarer Nilsen, og troa besto.

– Jeg vet ikke helt hvor jeg har ham ennå og hvor han har meg. Men jeg vet at jeg er hans og han er min.

Tryggere i verden

For Nilsen finnes det ikke noe bedre sted å utforske religiøse spørsmål på enn i litteraturen. Og her har han funnet et annet felleskap.

– Jeg føler meg mye mer hjemme i møte med mine forfatterkollegaer. Jeg får være mer Håvard, akkurat som jeg er, enn jeg noen gang fikk i det kristne fellesskapet. Jeg har det mye bedre nå, og er mye friere. Det ironiske er at jeg snakket mye mer om frihet da jeg var en del av pinsemiljøet.

– Det slo meg da jeg begynte å studere, hvor mye jeg hadde snakket om at Gud setter oss fri. Men jeg så jo veldig raskt at de jeg møtte som ikke hadde noe aktivt menighetsliv, var mye friere enn meg. De hadde en mye mer avslappet og trygg holdning i møte med verden.

Korreks

Nilsen sier at han er uendelig takknemmelig for sine foreldre.

– Da jeg var en romantisk, karismatisk tenåring de lux roet de meg ned. De sa: det er fint det her, men ta det med ro, les noen bøker. Jeg er ikke sikker på om det hadde gått bra med meg om ikke jeg hadde hatt denne korreksen.

Nilsen forteller om en lang biltur han og faren kjørte sammen i perioden da han var på vei ut av ungdomsmiljøet i pinsebevegelsen der han vokste opp.

– Han skjønte at det var noe. Jeg husker ikke detaljene, hvor mye jeg hadde fortalt om det jeg sto i. Men han spurte hvorfor jeg ikke var der jeg hadde vært med Betel lenger. Jeg husker at jeg sa: Nei, det bar jo ikke. Det han svarte, har blitt en slags ledestjerne for meg i ettertiden: Men det finnes noe som bærer, Håvard.

Pinsepastor mener mye har forandret seg

– Iveren og energien ble rettet mot en form for kristenliv som har vist seg ikke å være bærekraftig.

– Det ble prestasjon. Og slikt holder ikke når livet «tar» en, sier pinsepastor Kjetil Holen om det karismatiske ungdomsmiljøet Håvard J. Nilsen skildrer i sin nye roman.

Kjetil Holen er i dag hovedpastor og daglig leder i Pinsekirken Betel i Mosjøen.

Han understreker at han kom inn i menigheten som pastor i 2018 og dermed ikke har førstehånds kjennskap til tiden Håvard J. Nilsen skildrer. Han svarer dermed på generelt grunnlag. Holen skriver til Vårt Land at han ikke kjenner seg igjen i beskrivelsene som blir gitt, men at han tror mye er annerledes i dag.

– Det var nok en periode i ungdomsmiljøet hvor iveren for Herren var sterk, og denne iveren og energien ble rettet mot en form for kristenliv som har vist seg ikke å være bærekraftig. Det ble mye fokus på tro og seg selv, hva man skulle gjøre for Gud og lite på Hans nåde og hva Han har gjort for oss. Det ble prestasjon. Og slikt holder ikke når livet «tar» en. Som ung kan det være lett å gi seg på en slik bølge, sier Holen.

Han skriver videre at innflytelsen fra Livets Ord var størst i ungdomsarbeidet da noen kom tilbake fra Bibelskolen der.

– Ut av den tiden har vi også noen som ble radikalt forandret og som i dag er aktiv med i menighetsliv, legger han til.

Holen skriver også at det er leit å høre at miljøet hadde den virkningen på Håvard J. Nilsen som han gir uttrykk for, og at han ønsker ham alt det beste fremover.

LES OGSÅ:

• Kristina Hovda: – Før skjulte jeg min karismatiske bakgrunn. Nå er kristenkarismatiske miljøer blitt en del av populærkulturen

---

Håvard J. Nilsen

  • Håvard J. Nilsen (f. 1980) er oppvokst i Mosjøen og bosatt i Trondheim.
  • Har tidligere utgitt boka Litt som den sangen (poesi, 2017).
  • Jobber ved NTNU Universitetsbiblioteket.
  • Aktuell med romanen Du (2020).

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker