Anmeldt av Astrid Fosvold
I sitt berømte essay Et eget rom fra 1929 peker Virgina Woolf på hvordan kvinner er blitt dominert gjennom historien, at de er utelatt i historieskrivingen, og siden de ikke ble tilkjent egenverdi, fikk de ikke lese- og skriveopplæring. Likevel fantes det noen svært få kvinner som skrev.
Århundrenes forakt for kvinner var i middelalderen også religiøst forankret. Christine de Pizan (1364–1430) som led under dette, og livnærte seg av å skrive, spør Gud: «Skapte Du ikke selv kvinnen og ga henne alle de egenskapene det behaget deg at hun skulle ha? Hvordan skulle det være mulig at du kunne mislykkes?» I Bjørnekvinnen forteller den svenske forfatteren Karolina Ramqvist at hun som ung stilte seg selv samme spørsmål. Slik makter Ramqvist, også kjent samfunnsdebattant og feminist, å åpne innganger til ulike kvinnelige erfaringsrom.
Sjangerhybrid
Bjørnekvinnen, satt i norsk drakt av Andreas Eilert Østby, er en sterk, kjønnspolitisk roman som både utforsker forfatterposisjoner og undersøker hvordan kvinner har blitt fremstilt opp gjennom historien. Ramqvist søker seg frem mellom fakta og fiksjon og finner sin form i en fin sjangerhybrid.
Romanen plasserer seg i naturlig forlengelse av Karolina Ramqvists essaysamling Det er natten som kom for to år siden. I den går hun også inn i skrive- prosessen og diskuterer forfatterrollen. Samtidig kritiseres begjæret etter å forstå og fortolke verden med fortellingens redskapskasse.

Søker sannhet
I Bjørnekvinnen har en navnløs forfatter, kanskje et skalkeskjul for Ramqvist selv, fått i oppdrag å skrive et filmmanus basert på en spektakulær historie godt egnet for kommersiell dramaturgi. I 1542 blir en ung, utuktig adelskvinne, Marguerite de la Rocques – bjørnekvinnen – straffet av sin formynder og forvist til en øde øy overlatt til ville dyr og Guds vilje. Trass i dette fenomenale opplegget, som Kim Leine garantert hadde knadd til en saftig fortelling, vil ikke forfatteren bruke vanlige fiksjonsgrep. Hun søker sannhet og klarhet.
Slitsomt gravearbeid
Derfor handler romanen om å utsette, sinke, skyve fortellingen foran seg. I mellomtiden graver forfatteren seg frem til hvordan adelskvinnens historie er blitt skildret av tre ulike renessanseforfattere. Hun utforsker iherdig og tar leseren med på et detektivarbeid: «Å lese de gamle tekstene var å avdekke en gåte i en gåte, hvilket forhold hadde kildene til henne, hvilke roller hadde de menneskene som sto henne nær». Utgravingen er fascinerende, men bremser stadig opp.
Forfatteren strever med stoffet, blir sliten av å grave i kildene, samtidig som materialet lever i henne. Utvilsomt spennende, men litt traurig blir det. Forfatteren tør liksom ikke helt å satse, hun henger igjen i tekstene, vender stadig tilbake. Her gambler hun litt med leserens velvilje overfor sitt eget ønske om å trenge inn i mangehundreår gamle, tettvevde forbindelser og forstå hvordan maktforholdene var. Sporene etter bjørnekvinnen er nesten utvisket og umulige å holde fast i. Forfatteren erkjenner langsomt at sannheten finner hun aldri, det er hennes egen fortelling som må til. Endelig tar hun sats og borer seg inn i de mest ubehagelige og følelsesladde kvinnelige erfaringene.
Grenseopphevende
Slik skriver romanen Marguerite de la Rocques inn i historien, hun får eksistens og blir synlig som selvstendig individ. Ramqvist beveger seg inn i en lang tradisjon for å åpne historiske rom og fortelle det som ikke er fortalt, slik Woolf faktisk oppfordrer til i essayet. Samtidig står Ramqvist støtt i en solid, svensk sammenheng hvor mange forfattere, fra Per Olov Enquist og Steve Sem Sandberg til Sara Stridsberg, skriver romaner med utgangspunkt i historiske kilder.
Det som særmerker Bjørnekvinnen, er at den opphever grensene mellom diktning og utforskende sakprosa. I svensk tradisjon står også Åsa Moberg med sin flotte biografi Simone og jeg fra 1999, som også handler om hennes eget liv. Moberg skriver at romanformen er til for at det skal være mulig å fortelle sannheten. Det slår meg at vår roman, Bjørnekvinnen, nok er det nærmeste vi kommer sannheten om den unge adelskvinnen, til tross for at forfatteren selv hevder at vi aldri får vite sannheten.
Smelter sammen
Den middelalderske adelskvinnen overlever blant villdyrene og ender sine dager i Frankrike. Nesten som en hevn over de som straffet henne, og som en revansj mot makthavere som nekter kvinner adgang til lærdom, tjener hun til livets opphold ved å lære unge kvinner å lese og skrive.
Virginia Woolfs essay skuer mot en fremtid der skrivende kvinners vilkår er fundamentalt endret. Nesten hundre år senere skaper forfatteren i Bjørnekvinnen med sin søkende skriving et verk i grenseland, mellom sak og dikt, hvor hun smelter sammen med adelskvinnen. Hun bruker sin posisjon som forfatter til å hente frem en annens historie, og fletter den sammen med sin egen til ett kunstverk. Det står respekt av Ramqvists foredling av sannhet i fiksjonens rammer.
LES OGSÅ:
Intervju med Sofi Oksanen: – Jeg er ikke mot surrogati og eggdonasjon. Jeg er imot at mennesker blir utnyttet
Bok om Paula Modersohn-Becker: – Hun var den første kvinnen som malte seg selv naken og gravid
---
Roman
---