ANMELDT AV: FREDDY FJELLHEIM
Pauline Ugliness er skrevet i utveksling med skriftene til den jødiske rabbien, religionsosiologen og filosofen Jakob Taubes, som mistet sin familie under nazistenes jødeforfølgelser. Slik måtte han undersøke den kristne anti-semittismen nærmere.
Opprinnelsen til den sekulære og rasjonelle interessen for Paulus kan sies å være avmytologiseringens himmelstormer, Rudolf Bultman, og i hans oppland for eksempel filosofen Hans Jonas. Rekken av samtidens filosofer som henter levende rammeverk i sin tenkning fra «hedningenes apostel» teller navn som Giorgio Agamben (med sin ny-lesning av nazi-juristen Carl Schmitt), Slavoj Žižek, Simon Critchley og Alain Badiou.
Motsetningsfylt tenker
I Lølands nye bok er Paulus jødiske identitet tema på flere nivåer av drøftelsene. Han får betegnelsen «introspeksjonens apostel», med både Freud og ur-synden i temasiktet. Nietzsches aristokratiske svermerier diskuteres i kontrast til det primitive korset og den ydmyke lidelsen. Med Taubes som stifinner og sparringspartner ser forfatteren blant annet nærmere på Paulus og hans motsetningsfylte tenkemåte; som forgjenger til psykoanalysen; som diskret opponent til det romerske imperiet. Apropos jødisk identitet har teologer som John Crossan rettet oppmerksomheten mot Jesu jødiske forankring. Har kirken oversett noe så grunnleggende hos både Paulus og Jesus?
To kors
Boktittelens «ugliness» har mange implikasjoner, men baserer seg på den intellektualiserte motsetningen mellom det usle og stygge trekorset – dermed Jesu ydmykelse, lidelse og død – og korset som kosmisk seiersmetafor, det vil si et skinnende keiseremblem fra den gang kristendommen nærmet seg statens symbolorden (keiser Konstantin). Kan uttegningen av en slik motsetning være beslektet med den gnostiske dualismen som diskuteres i boken, undrer jeg. Jeg deler kritikken av den utvendige og helliggjorte estetikken (der både Gud, kunsten og filosofien blir fjerne, abstrakte størrelser), men la meg få komplementere:
Tenkemåten som stiller korset som «meningsløst torturinstrument» opp mot korset som «meningsfylt kosmisk symbol» (sic) handler også om grunnleggende språklige forskjeller som den mellom «hard realitet» og «metafor». Danner ikke selve begrepsbruken i denne oppstillingen en falsk motsetning, siden forskjeller kan innebære likhet på ulike nivåer? Det kan for eksempel hevdes at «korsets politikk» hos Paulus kommer vel så mye til uttrykk i hans paradoksale språk og tenkemåte, et aspekt også Lølands bok vier oppmerksomhet.
Kjempende holdning
Den «nye skapningen» i Paulus' paradoksale språkbruk fremstår som en kjempende spirituell holdning heller enn et religiøst, biologisk og historisk vesen. Vi eksisterer ikke enkeltvis lik en hånd eller en fot, men som del av Kristi kosmiske kropp i en menneskekropp, det vil si noe større enn «folk» og «enkeltmenneske», nær hverdagenes fryd og fråde. Det nye folket som Paulus profeterer blant «grekere og barbarer, lærde og ulærde» (Rom. 1) fremstår ikke som en sosial konstruksjon, men er oppstått i Helligånden, lik en levende kollektiv organisme. «Vi er alle én kropp i Kristus». «Når jeg er svak, er jeg sterk». De paradoksale tenke- og talemåtene uttrykker en sannhet som filosofiske lesninger kan ignorere fordi den intellektuelle holdningen lett overser kjærlighetens gjensidiggjørelse av «fysisk» og «psykisk», «mann» og «kvinne», «jøde» og «palestiner».
Modner i felleskap
Kan den kosmiske og oppstandne Kristus kun oppfattes av mennesker med en armlengdes avstand til alle maktens former? Høyt og lavt: Frelsesverket gjelder ikke bare den enkeltes sjel, men menneskets sjel i den enkelte. Det er en kategoriforskjell som potensielt kan oppheve motsetningen mellom den kollektive jødiske frelsen og individuelle varianter hos for eksempel protestantene, gitt at mennesket er en hellig skapning.
Med våre dagers medisinske kunnskap kunne det våge seg å si at «hin enkelte» genetisk sett er et helt folk, så når individualiteten modner i møte med Gud skjer det i et tenkende og sansende hjerterom, i dypet av fellesskapet, i Treenighetens livsenergi. Som kjent, hjerterommet er ikke stedet for kulturell stas og teologiske posisjoner. Fattige og undertrykte er her de sanne teologer.
«I Kristus»: En tredje himmel, et hallusinatorisk syn, åpenbaringen på veien til Damaskus, selverkjennelsens brodd. Hvis ikke de ekstrasanselige og paradoksale erfaringene til Paulus integreres i lesningene, forgylles da falske motsetninger mellom den enkelte og fellesskapet, mellom fellesskapene og (natur)omgivelsene, og mellom korset og kosmos?
Hyperaktuell
Dette resonnementet er ikke anført som det motsatte av hva Løland hevder; snarere i margen av en radikal politisk teologi.
Forfatteren kommenterer et sted at Taubes lesning av Paulus også kan problematisere «... de konvensjonelle synspunktene på den fundamentale forskjellen mellom jødedom og kristendom...». Slik blir dette en hyperaktuell bok med et perspektivmangfold som åpner for mange slags lesninger.
Ole Jakob Løland uttrykker seg skarpskodd i et inspirerende språk. Apostelen som innviet både «de rene» og «de urene» om den kollektive renselsen i Helligånden, får nye dimensjoner i Pauline Ugliness.
LES MER OM PAULUS I NYERE FILOSOFI:
[ Slavoj Žižek mener veien til å bli ateist går gjennom kristendommen ]
[ Giorgio Agamben tar i bruk teologiens språk for å analysere det moderne samfunnet ]
---
Bok: Teologi
- Pauline Ugliness Jacob Taubes and the Turn to Paul
- Ole Jakob Løland
- Fordham University Press
---
