– Det er ingen steder som er så fredelige som kirkegården, sier Tor-Håkon Håvardsen.
Han står like ved en kirkegård idet han tar telefonen. Det vil si: Han står utenfor Hadsel kirke og gjør klar en bårebil. En kiste skal snart bæres ut av den rødmalte kirken.
Håvardsen jobber som gravferdskonsulent i Vesterålen begravelsesbyrå. Melbuværingen har skrevet sakprosa- boken En seksti under, der han tar leseren med seg på innsiden av en gravferdskonsulents liv, og byr på «alt om dødsfall, likhenting og forråtnelse» så vel som sorgtunge pårørendemøter. Han ønsket å bekrefte og avkrefte myter om jobben.
– I krimbøker og på film er det alltid ambulansen som henter døde mennesker, men i virkeligheten er det stort sett vi som gjør det.
Six Feet Under
Det lå ikke i kortene at den veltatoverte punkeren skulle ende opp som dresskledd gravferdskonsulent. I slutten av tenårene droppet han ut av videregående for å satse på en karriere med punkbandet han hadde startet med noen kompiser. De spilte en rekke konserter i flere europeiske land, men samtidig var han en økonomisk belastning for familien som allerede hadde det trangt.
Da en god venn døde, og Håvardsen tok del i sangen i kapellet, ble han uvanlig fascinert av en velkledd, mystisk skikkelse som lusket i kulissene. Han ufarliggjorde situasjonen for de fremmøtte, og utstrålte i det hele tatt en stoisk ro. Han var gravferdskonsulent.
Da han noen år senere begynte å se på TV-serien Six Feet Under, tenkte han igjen på denne merkelige mannen fra vennens begravelse. Slik kom han på tanken om at å jobbe i begravelsesbyrå kunne passe ham. Nå har han hatt jobben i tolv år, og den mystiske skikkelsen som lusket i kulissene har vært hans kollega siden.
Rausere nordpå
Håvardsen understreker at det på ingen måte er morsomt når noen dør, men har likevel erfart at døden kan være morsom. Han bruker deler av boken på å forklare hvorfor, og forsøker å avmystifisere hans daglige dont. Eks-punkeren mener man trenger litt galgenhumor når man har døden som arbeidsgiver, og dessuten åpner en del pårørende selv for at sorgen kan være ispedd litt komikk.
– Folk spøker ofte med at vi aldri kommer til å bli arbeidsledige.
Han startet karrieren som gravferdskonsulent i hovedstaden, og flyttet siden tilbake til Melbu. I møte med døden merker han forskjell på nordlendinger og søringer.
– Her nordpå opplever jeg at man er litt rausere. I Oslo husker jeg at jeg fikk kjeft den første gang jeg prøvde å klemme noen. Sånn gjør vi ikke her, sa sjefen min. Sånn er det ikke her i Vesterålen, her får alle en klem.
‘Vi møtes igjen’
Etter alle disse årene som gravferdskonsulent, har Håvardsen lært hvor brått alt kan ta slutt. Han minnes spesielt en av de første hentingene han hadde da han jobbet i Oslo. Det var en jente i tjueårene – det var ikke noe hun ikke mestret – som hadde livet foran seg. En dag skled hun i dusjen, og fallet forårsaket hennes død.
– Som gravferdskonsulent lærer man virkelig å sette pris på livet, man lærer å se det fra et helt annet perspektiv. Noe vi ofte opplever er ektepar som har spart og gleder seg til å avslutte livet sammen, og så dør den ene av dem plutselig. Når man er så nær døden hver dag, ser man hvor viktig det er å ha folk rundt seg, sier han.
Møtet med døden er en blanding av følelser. Samtalene med pårørende varer gjerne flere timer, og preges av både sorg og sinne.
– Tanken er at de kan ta hånda vår, og så kan vi føre veien. Vi legger veldig vekt på omsorg og verdighet. Vi er de siste som ser en person før vi legger på lokket, så det er en hellig oppgave.
– Du møter sikkert mange som er overbevist om at dette er inngangen til livet etter døden?
– For mange er døden også en trøst. Noen har vært lettet over at noen er gått bort, det har vært en slags lykke. Da får jeg ikke lov til å si kondolerer, men må gratulere. Det er mange som er trygge på at den avdøde har gått videre, og det gjenspeiles også i dødsannonsene når det står «vi møtes igjen».
LES OGSÅ:
[ Norsk begravelsesbyrå sprer asken i verdensrommet ]