Falmet fotografi

I 2017 ble Thorvald Steens Det hvite badehuset utgitt til unison begeistring blant landets anmeldere. Boken var blant forlagets bestselgere og ble kåret til en av årets beste bøker i en rekke aviser. Nå er Steen aktuell med oppfølgeren Det siste fotografiet, og spørsmålet er hvorvidt han klarer å gjenskape suksessen fra forrige roman.

Dyptgripende

Historien fortsetter kort tid etter der hvor den forrige slapp. Det er fredag før palmesøndag og den navnløse, muskelsyke fortelleren får besøk av fastlegen sin, som forteller ham at han for å få lov til å fortsette å bo alene er nødt til å vise legen at han kan stå oppreist.

I tillegg til dette dyptgripende aspektet i fortellerens liv er han fremdeles på leting etter sin egen families historie. En historie som omfatter sykdommen hans, som både morfar og onkel hadde, men som mor og bestemor holdt skjult for ham. Hvem var egentlig onkel Frode, og hvorfor ble han frosset ut av de to kvinnene?

Troverdigheten glipper

Dette dramaet skulle kanskje tilsi at Thorvald Steens siste bok er vel så gripende som den forrige. Formmessig er den relativt lik. Den klaustrofobiske atmosfæren knyttet til fortellerens manglende kroppsmobilitet skildres også denne gangen på en detaljert og høyst sanselig måte. Og enkelte av de diktlignende tekstbrokkene formidler slående bilder. Så hvorfor lar jeg meg ikke forføre av boken?

Det skyldes flere forhold, en ting er språket som ofte forekommer noe teatralsk, som når fortelleren skuer utover fjorden og bemerker følgende til sin mor: «– Fra vinduet i Munch–salen så jeg utover Nesodden. Det var et vakkert syn. Den gang visste jeg ingenting om at landskapet rommet min egen historie og bakgrunn.»

Her fremstår fortelleren i overkant svulstig og patosfylt, troverdigheten i situasjonen glipper.

LES MER: Thorvald Steens triumf av ein roman

Unaturlige dialoger

Verre er det at han ofte blir overforklarende i sine beskrivelser av hvorfor personene, og særlig moren, snakker eller handler som hun gjør. Som når han forklarer følgende i etterkant av en krass kommentar fra mor: «Hun tyr ofte til patos når hun vil holde initiativet i en samtale. Jeg kom med en vennlig forespørsel og får et rapp tilbake.» Morens lynne kommer jo fint frem uten at forfatteren skal behøve å forklare det.

Andre steder i teksten virker dialogen påtatt på grunn av mengden informasjon som presses inn i den, og som trolig kun er ment for leseren. Fordi disse unaturlige dialogene forekommer så hyppig i teksten blir det vanskelig å la seg oppsluke av historien. Den virker for konstruert.

Skam

Når det kommer til svaret på det store spørsmålet knyttet til hvorfor onkel Frode ble holdt utenfor familien, kjennes heller ikke det særlig tilfredsstillende. Gjennom romanen spekuleres det i om han muligens var nazist, eller hadde begått et overgrep mot moren. Kanskje er dette ment å illustrere hvordan hemmelighold kan gjøre en sak større enn den er, men det oppleves som noe av et antiklimaks når det viser seg at det ikke skyldes annet enn skam fra bestemoren og morens side.

Dette henger også sammen med at skam blir behandlet ettertrykkelig i Det hvite badehuset, i likhet med andre tematikker som frykten knyttet til sorteringssamfunnet. I den boken opplevdes fortellingen nyskapende og dramatisk. Men etter lesningen etter Det siste fotografiet, sitter jeg igjen med spørsmålet om hvorfor det var nødvendig å utgi denne historien som to bøker.

LEST DENNE? Intervju med Thorvald Steen: Å sveve er å leve

Repeterende form

Spørsmålet blir ikke mindre markant av at forfatteren gjenbruker flere passasjer ordrett fra den forrige boken i den siste, eller at formen langt på vei er den samme. Muligens er den repeterende formen et grep for å symbolisere hverdagens monotoni eller fortellerens monomani knyttet til jakten på sin egen historie. Uansett svar oppleves Det siste fotografiet dessverre som en blek kopi av forrige bok.

---

Bok: Roman

• Det siste fotografiet
• Thorvald Steen
• Forlaget Oktober

---