Vi er ­gravide

I essayet «Ny i verden», fra 2018, forteller Silje Bekeng-Flemmen at hun som vordende mor saumfarte bokhyllene etter fortellinger om morskap. Med et par ­hederlige unntak, gikk hun tomhendt hjem. Hun trekker fram en under­søkelse som viser at mors­tematikken i bøkene hun faktisk fant, ikke fikk oppmerksomhet i omtalene. Gjennom ­debatten som fulgte den påfølg­ende sommeren,­ ble forklaring og argument samme sak: Ettersom barsel er en spesifikk, kvinnelig erfaring, har emnet fått «en lav litterær status», som Vinduets redaktør Maria Horvei uttalte i et intervju med Dagbladet.

Tsunami av morsmelk

I løpet­ av det siste året har vi sett en bølge­ av romaner og dikt­bøker som dreier seg rundt – fortrinnsvis den kvinnelige erfaringen av – hva det vil si å få, eventuelt­ det ikke å få, unger. Kristin Storrusten, Mikkel Bugge, Kjersti Skomsvold, Monica Isakstuen, Aina Villanger, Inger Bråtveit, Heidi Furre, Linn Strømsborg, Maria Aubert. Og nå også: Silje Bekeng-Flemmen. Motivet har kanskje vist seg å stå høyere i kurs enn tidligere antatt.

Velkommen til dyrehagen er fortellingen om Lisas andre­ fødselspermisjon. Innimellom beskrivelser av ammeøkter og dagligdagse gjøremål med ­babyen, er debutromanen tufta på tilbakeblikk: Til jordas ­begynnelse – via en serie naturhistoriske ­betraktninger – men også til avgjørende punkter i ­Lisas fortid. Lisa tenkte lenge at hun aldri skulle få unger. Men så dukka Eike opp, og alt blei forandra. Eike viste seg ikke bare å være sjarmerende, men tvers igjennom fornuftig: «Hvis han har et problem om noe, så leser han alltid en bok om det». Dette med bøkene er noe forfatteren gjentar flere ganger, slik at vi ikke skal glemme hvor lettvint Eike håndterer sine problemer: «Han er ­ekspert på å dysse ned uenigheter, sørge for at alt forblir trivelig, at ingenting rakner. Det viktige, sier han, er at alle har det hyggelig».

LES MER: I litteraturen var diskusjonen i gong lenge før Erna Solbergs nyttårstale

Forenklinger

Forholdet mellom Lisa og Eike utvikler seg, og med ett virker ikke det å få barn så utenkelig likevel. Noe er i ferd med å skje med Lisa, en prosess som Bekeng-Flemmen med én av sine mange natur­metaforer omtaler som «kontinentaldrift». Ikke bare driver Lisa bort fra vennskapet til den single­ ­venninna Ida, hun forskyves­ også fra det mer banale nivået­ ­kjæresten eksisterer på: «For Eike var det å få barn en ­enkel viljeshandling. Han ble opprørt da jeg forklarte at det ikke handla om vilje. Det var mer noe sånt som at: Når et barn først er tenkt inn i verden, kan det kanskje ikke tenkes ut igjen».

På samme måte som Ida i ­løpet av boka blir redusert til en formålstjenlig representant for tomheten i det barnløse livet, blir til slutt også Eike en nokså enkel og forutsigbar skikkelse. Lisa, derimot, glir av gårde på sin graviditet, inn i «noe større, noe gammelt og sant». Når Eike forsøker å gjøre krav på en del av denne erfaringen, reagerer Lisa med sinne og irritasjon, dårlig kamuflert av nedlatende forståelse: «Vi er gravide. Vi er to om det her, var det han prøvde å si. Vi var så jevnbyrdige». ­Bekeng-Flemmens poeng er at nei, vi stiller ikke likt i graviditeten.­ Kvinne­lige erfaringer finnes. Eike har aldri hatt et barn inni seg og kjent «et hjerte under et annet hjerte». Hans relasjon til ungen vil derfor for alltid være vesens forskjellig fra hennes.

Treåringens spørsmål

Bekeng-Flemmen har gjort en god jobb med å formidle Lisas følelse av å bli bestorma av sin egen natur. Uten at forfatteren gjør knefall for romansjangerens tidvis narkomane krav på konflikt, forsyner hun leseren med medrivende innsikter om hva det vil si å bære fram et barn.

Takk også for eldstedatter ­Almas tilstedeværelse! Med tre­åringens uendelige spørsmålsrekker, som på steder virkningsfullt er felt inn i teksten, nærmer debutanten seg et fascinerende sted som vi voksne er stengt ute fra, fordi vi er for stressa eller bare altfor vant til å dele omgivelsene opp i språk og kategorier.

LEST DENNE? Nattnød kan kalles et fødselsdikt

En flik av mysteriet

Og denne romanen handler ikke om Eike heller, jeg skjønner det. Men som foreløpig eneste mannlige­ ­anmelder av Velkommen­ til dyre­hagen kjenner jeg meg frista til å minne om Eikes perspektiv.­ Også fordi jeg opplever debatten­ om barselslitteratur som unødvendig polariserende. Er ikke graviditet et kvinnelig òg allmennmenneskelig spørsmål, samtidig?

«Historien vår er lagd av mødre­ og melk,» minner Lisa oss på, «en ubrutt kjede opp gjennom årtusener». Det finnes så mange fedre som gjerne vil delta i denne historien, og som ønsker å forstå – i det minste en liten flik av – mysteriet. Men når viktige bipersoner som Ida og Eike banaliseres, blir det litt klaustrofobisk inni leiligheten med Lisa og babyen. Det gjør at jeg vil vekk fra hovedpersonens blikk, og dermed kan jeg risikere å forlate hele romanen.

Av: Erik Engblad – kultur@vl.no

---

Bok: Roman

• Silje Bekeng-Flemmen
• Velkommen til ­dyrehagen
• Gyldendal

---