Dødshjelp har sitt utgangspunkt i et enkeltmenneskes ønske om hjelp til å avslutte livet. Jeg vil dø er en klar advarsel mot en forenklet måte å forholde seg til vår samtids stadig økende krav om å skape legale ordninger for aktiv dødshjelp. Forfatterne presenterer en ettertenksom skisse av refleksjoner om selvmord i forskjellige kulturer. Det settes inn i en større kontekst hvor døden ikke bare forstås som et enkeltmenneskes utfordring, men òg hvilken betydning den har for samfunnet.
Sin egen herre
Døden har alltid vært tett på det menneskelige fellesskapet, først i vår tid har døden er blitt fremmedgjort. Forfatterne løfter dette inn i en bredere filosofihistorisk kontekst. Dødshjelpens beveggrunn er at det er «meningsløst, endatil urettferdig, å leve et liv med fysiske, psykiske og sosiale smerter – det er uverdig.» En slik eksistensiell grunnfølelse henger sammen med det som gjerne kalles utilitarismen, knyttet til filosofer som Jeremy Bentham og John S. Mill. Menneskenaturen er rettet mot opplevelsen av glede, ikke mot etterfølgelse av moralske lover eller kultivering av en rettskaffen karakter.
Vår tids eksistensielle opplevelse av smertens meningsløshet forutsetter derfor det forfatterne kaller «en slags utilitaristisk logikk». Sammen med denne utviklingen har også Gud blitt fjernet fra virkeligheten. Hva er «livet verdt når det ikke finnes en Gud, og personen ikke er sterk – i meningen vellykket, frisk og nytende», blir det spurt. Mennesket er blitt sin egen herre, sin egen gud.
Nederland
Forfatterne har en kortfattet og interessant beskrivelse av hvordan dødshjelp i Nederland rett etter tusenårsskiftet ble liberalisert. I et eget vedlegg gjengis også lovens artikkel 2 som beskriver hva som skal til for at en lege ikke kan straffes for å ha drept sin pasient.
Boka har også plass til fem dødshistorier fra Nederland, i et slags novelleformat, men med grunnlag i faktiske forhold slik disse er blitt fortalt til forfatterne. Det er et viktig grep. Vi kommer tett på det mangfold av utfordringer en liberalisert dødshjelpspraksis representerer. Forfatterne er ikke i tvil om at når en først har åpnet for slik liberalisering, vil de strenge kriteriene på sikt bli ytterligere liberalisert.
Et viktig bidrag
Det hører til en prests hverdag å møte mennesker i sorg. Mange er lettet for at den som er gått bort ikke fikk livsforlengende behandling når situasjonen har vært «håpløs». Av og til er støtten til en slik avgjørelse forbundet med betydelig moralsk uro. Denne problemstillingen hadde så absolutt fortjent å ha vært tydeliggjort i Jeg vil dø. Men jeg tror forfatterne har rett i at presset mot økt liberalisering av aktiv dødshjelp bare vil øke – og at det derfor er viktig å ha en reflektert og gjennomtenkt begrunnelse for en intuitiv motstand mot legalisering av dødshjelp.
Jeg vil dø anbefales på det varmeste til alle som møter døden i sin profesjonelle hverdag både i helsevesen og i kirkelig sammenheng. Og boka anbefales like mye til alle andre som er opptatt av verdigrunnlaget i samfunnet vårt.
---
Bok: Sakprosa
- Jeg vil dø
- Randi Dorthea Espegren Masvie og Andreas Espegren Masvie
- Frekk forlag
---