Veven av hendelser vi kaller verden
Selv verdenshistoriens største hendelser er bare en rekke enkeltscener med små menneskers tilfeldige valg.
KRIGEN: Dagsorden tar oss med til 1930-årene i Tyskland. Romanen består av utvalgte enkeltscener, fra oppbygningen mot krigen. Gjennom en blanding av biografisk materiale og diktning, forsøker Èric Vuillard å skildre hvordan ettergivenhetspolitikken ble til, skriver anmelder Kristian Hegertun. På bildet fra 1938 mottar Adolf Hitler, (t.v.), blomster av en jente fra BDM (Bund Deutscher Maedchen). Hermann Göring til høyre.
SCANPIX
Det minner han oss om, Éric Vuillard, i romanen Dagsorden, som i 2017 vant Goncourt-prisen, Frankrikes eldste og mest prestisjetunge litterære utmerkelse. Det er lett å tenke annerledes, kanskje særlig i vår tid. Dagene våre består av en SMS dit, en ytring i kommentarfeltet der, og utallige små nyheter i en feed som i morgen erstattes av like mange nye. Verden fragmenteres mellom fingrene våre, men noen andre må da ha oversikten, kontrollen eller en hånd på utviklingen. Noen må da ha det?
Storindustri
Mon det. Dagsorden åpner med en scene fra 1933 hvor 24 representanter fra Tysklands storindustri i mellomkrigsårene er invitert til pengeinnsamlingsmøte med Hitler og Göring. Rundt bordet sitter Siemens, Opel og Telefunken, for å nevne noen. «Under disse navnene kjenner vi dem. Vi kjenner dem til og med svært godt. De er her rundt oss, rett ved siden av oss. De er bilene våre, vaskemaskinene våre, rengjøringsmidlene vår, klokkeradioene våre. De er overalt, i form av ting. Hverdagen vår er deres», skriver Vuillard.
Bestill abonnement her
KJØP
