Å gripe det ubegripelige

Vi vandrer her på jorden helt ute av stand til å begripe hva som kommer mot oss i fullt firsprang. Det er en velsignelse, samtidig kan det være nettopp det som gjør det så ufattelig vanskelig å reise seg etter at katastrofen har rammet og vi har falt til jorden.

Jeg leser amerikanske Kate Southwoods debutroman Å falle til jorden i samme øyeblikk som nyhetsmeldingene tikker inn om terrorhandlingene på New Zealand. Disse hendelsenes ekko til 22. juli drypper inn i lesningen min av boka. Ens eget liv, verden som ustanselig durer fremover, og litteraturen, smelter hele tiden ustanselig sammen.

Å lese de første sidene i romanen Å falle til jorden er som å få luften klemt ut av seg. Det er rystende lesning – merkelig vakkert og svært godt skrevet. Den beskriver øyeblikket da alt snus på hodet fra et sekund til et annet, da ingenting noensinne vil bli det samme igjen. Akkurat som i Christchurch og på Utøya en dag i juli.

Dokumentarisk eksistensialisme

18. mars 1925 raste en monstertornado gjennom statene Missouri, Illinois og Indiana, og la på sin vei byer og landsbyer øde. På de syv timene tornadoen varte, pløyde den en 350 km lang «gate» gjennom statene med en bredde på opptil 1,5 km. Minst 747 menneskeliv gikk tapt. Det er til dags dato den verste tornadoen i Amerikas historie.

Starten på Falle til jorden beskriver nettopp den enorme, kilometer store, svarte skyen som beveger seg mot den lille, fiktive byen Marah i staten Illinois – i 100 km i timen. Skyen er vakker og fullstendig skremmende. Den sender alt til himmels – en brodert duk, en ku, en kaffekanne, et gjerde og en komfyr. Husene folder seg over menneskene i dem og idet skyen er i ferd med å forlate den fullstendig ødelagte byen, tar brannene til.

Med en imponerende presisjon skriver Southwood frem sårbarheten vår. Med et fortellerblikk som både er helt tett på, inne i tornadoen, og samtidig ser det hele langt unna, viser forfatteren at alt vi har kan endevendes på et blunk. Den verden vi forholder oss til er alt annet enn solid.

Mirakelet

Men i ruinene av byen Marah står et hus helt uskadd. Familien på tre barn, mamma og svigermor har klart å komme seg ned i kjelleren da tornadoen raste forbi. Paul Graves, mannen i familien, og hans trelasthandel kommer også helt uskadd fra det. Det er et mirakel. Familien Graves har fortsatt alt – i et samfunn der alle har mistet noe eller noen.

Southwood har en egen kvalitet i sin prosa som minner om litteratur som stammer fra tiden hun har lagt handlingen til. Assosiasjonene går til romanen Hjertet er en ensom jeger (1943) (gjenutgitt på norsk i 2016) av Carson McCullers og novellesamlingen Winesburg, Ohio (1919) av Sherwood Anderson. Felles for disse to moderne amerikanske klassikerne er hvordan en småby blir hovedpersonen i fortellingene, og den særegne, modne psykologiske innsikten forfatterne har. Southwoods debut innehar den samme litterære styrken når hun utforsker hvordan menneskene i småbyen Marah med økende mistenksomhet reagerer på familien Graves som ikke har fått en skramme etter tragedien.

Tro, tvil og bitterhet

Ofte er skjønnlitteratur på sitt beste når det glemte, det som ikke kan sies, det uforståelige, utforskes. Kate Southwood arbeider gjennom hele romanen med å gripe det ubegripelige. For innbyggerne i Marah er fanget i tapets destruktive logikk. Hvor var Gud når katastrofen inntraff? Hvordan kan noen miste alt, mens andre står tilbake like hele, med alle sine kjære rundt middagsbordet?

For menneskene i Marah blir deres tap et moralsk og psykologisk synkehull hvor all forstand kastes på båten. Tilbake er en logikk som nører opp under ideen om at familien Graves må stå til ansvar for hele byens tragedie. Falle ned til jorden går tett på Paul Graves og hans lille familie og deres skyldfølelse over å ha overlevd og deres fortvilelse over å måtte betale prisen. Sjeldent har jeg blitt så raskt knyttet til et persongalleri som i Falle ned til jorden, og sjeldent har jeg opplevd at jeg virkelig kunne ta inn absolutt alle karakterene og deres redselsfulle situasjon.

Dette er en merkelig gammeldags roman. Med stor troverdighet beskriver den hva som skjer med mennesker som blir presset ned til jorden uten evne til å reise seg igjen som det rettskafne menneske en var. Ved å gå inn i en av historiens glemte tragedier har Southwood skrevet en fortelling som oppleves tidløs i sin utforskning av tapets mørke psykologi. Resultatet er en særdeles klok fortelling som gir innsikt i hva en stor tragedie gjør med enkeltmennesket og det samfunnet de er en del av.