Noen ganger møter en seg selv i døra når en skal vurdere en leseropplevelse. Min første oppfatning av Rønnaug Kleivas siste roman Liljene på stranda var preget av irritasjon over en distansert hovedkarakter som ikke klarer å ta inn menneskene og stedene hun drar til. Jeg funderte over hvor svakheten i teksten lå. Var det i tankerekkene til kvinnen eller i de mange, flyktige møtene med mennesker hun ikke kjenner?
Tilfeldighetene gjorde at jeg måtte la boka ligge en stund før jeg kunne gjennomføre den ganske korte romanen. Og noe hadde skjedd. Gjentagelsene i teksten tilførte nå romanen et litterært ekko som skapte dybde til det fortalte. Karakteren fremstod ikke kun overflatisk i møte med menneskene hun møter, men også som et menneske som ikke klarer å koble seg på verden.
Men hvilken leseropplevelse var den riktige? Var jeg slik hovedpersonen i Liljene på stranda er, først ute av stand til å ta inn verden/romanen for så å kunne gi det som trengs for å leve/lese godt?
Det interessante er at jeg tror begge lesningene er inne på noe.
Distanse og nærhet
Liljene på stranda forteller om en kvinne som opp igjennom årene har reist mye alene, spesielt til bestemte steder i Hellas. Hun drar lengst ut i havgapet på øyer dit ingen andre drar, til det samme hotellet, med den samme utsikten, hvor de samme lokale folkene jobber og bor. Romanen starter på en av hennes tidlige turer, da hun tilfeldig møter en eldre mann som ender opp med å bli en av hennes mange elskere.
Kleiva beskriver en kvinne som er distansert til mannen som hun involverer seg i. Hun er en betrakter – til relasjonen og til reisen. Mannen hun innleder et forhold til er derimot koblet på verden. Han beretter med sterke følelser om fortiden sin, landets voldelige historie og om da han satt internert på en fangeøy i flere år.
Relasjonen deres er en runddans av nærhet og avstand. De leker forelsket, samtidig som det kanskje er ekte følelser som styrer dem. Det er lett, og irriterende, å lese kvinnen som en privilegert reisende som ikke trenger å ta inn stedene og menneskenes brutale historie. Slik de aller fleste reisende ikke makter eller orker. Det er mer enn nok å bare være et sted. Kjenne sola, spise maten og høre havet.
Overflatisk
Men Kleivas roman er en tekst som snor seg. For med nærmere ettersyn kiler hun inn en tvil ved alt det fortalte. En kommentar fra en tilfeldig gjest på en taverna legger en skygge over mannens fortelling og kvinnens hukommelse spiller henne flere puss. Hvem forteller sannheten om seg selv? Er det mulig å fortelle om seg selv, om fortiden sin – et lands historie? Og hvem er vi om vi ikke kan huske den vi har vært?
Rønnaug Kleiva har skrevet en roman som på det svakeste oppleves overflatisk. Den store mengden av mennesker som strømmer igjennom i form av tilfeldige møter og erindringer om gamle relasjoner er punkter det ikke trekkes en forbindelseslinje mellom. Hovedkarakterens utsagn «Eg skal alltid hugse deg», som hun gjentar gjennom hele romanen som et mantra, fremstår ved første øyekast som ironisk. For hun virker ikke å kunne huske, ta inn verden og gjøre møter om til ekte minner. Hukommelsestapet hennes fremstår som et påført karaktertrekk som ikke er troverdig. Er hun i ferd med å bli dement? Er hun traumatisert eller deprimert? Problemet er at jeg kjenner at jeg ikke lurer nok på det.
Det upålitelige
Men som sagt: Kleivas roman snor seg. Og det er det litterære som gjør at jeg likevel hekter meg på romanen. Spesielt hvordan gjentagelser skaper en tvetydig dybde i det fortalte. Som da mannen i en bisetning forteller om da han var barn under krigen og tyske soldater murte moren og han inn i et trangt rom. Det ekstreme blir nesten borte i måten han forteller det på. Han gjør det både sjokkerende og lite på samme tid.
Men det hentes frem igjen mye senere på en svært ubehagelig måte, da kvinnen ligger på hotellrommet sitt og zapper mellom kanalene på tv-en. Hun sveiper innom en gammel krigsfilm hvor tyske soldater leker seg med en gresk 13 år gammel gutt og hans mor, ved å fantasere om hva de kan gjøre med dem – for eksempel å mure dem inn i et trangt rom midt ute på gårdsplassen i stekende sol. Replikkene etser seg inn i og skaper et ekko til mannens fortelling mange år tilbake. Slik skaper Kleiva en interessant dybde til sin fortelling. Hun stiller spørsmålstegn ved historien til mannen, samtidig som hun via filmreferansen gir et nikk mot at alle historier er konstruerte.
Kleiva leker med det upålitelige i fortellingen. Faren ved dette er at upåliteligheten kan skape en likegyldighet – alt er uansett verken sant eller gyldig. Den store gevinsten ved det upålitelige er at det skapes et mysterium i teksten – et hull som må fylles av leseren. I Liljene på stranda oppleves det upålitelige både som en styrke og som en svakhet ved romanen. Det gjør den på en og samme tid både forglemmelig og uforglemmelig.