Bøker

Sorgens gave

Patrik Hagman makter å formulere en erkjennelse som både utfordrer og trøster, på bakgrunn av det tragiske som har rammet ham.

Forfatteren av Alt det vakre. Å leve etter døden mistet sin far i kreftsykdom mens han fortsatt var ganske ung. Så fikk hans eneste barn en kreftsvulst i hjernen. Den var større enn legene noen gang hadde sett. Joel ble ikke mer enn seks år. Deretter døde hans elskede Kika av hjerneslag, to år etter at de sammen hadde måttet gjennomleve det vi tenker er det verste foreldre kan oppleve. Hvordan er det da mulig å komme seg videre i livet?

Livet blir aldri det samme mer for den som har opplevd at noen som står nær, blir borte. Savnet forsvinner ikke, selv om sorgen etter hvert tar andre former. Selv det å miste en gammel forelder, det at mennesker dør «i riktig rekkefølge», kan etterlate svarte hull og store tomrom som aldri fylles helt. Hvordan må det ikke da ha vært å miste tre familiemedlemmer, alle på tidspunkter i livet da de fleste heldigvis er forskånet fra slike erfaringer.

Avklaret erkjennelse

Patrik Hagman er dosent i praktisk teologi i Åbo i Finland, og en erfaren skribent. I denne boka må han velge en helt annen skrivemåte enn den vante, fagteologiske. Stoffet er for nært, inntrykkene for sterke og sorgen for overveldende. Likevel har det han kan og vet, og refleksjoner han har gjort seg gjennom livet, bidratt til at han på sett og vis greier å «ordne» tilværelsen etter katastrofen som har rammet ham. Livskriser og troskriser møtes, ­eltes og bearbeides og kommer ut på den andre siden med en enestående avklaret erkjennelse av at denne vonde erfaringen i virkeligheten er en stor gave. Den svenske tittelen favner dette på en mye bedre måte enn den norske: «Sorgens gåva er en vidgad blick». Blikket utvides, og gjøres større og bredere.

Leve etter døden

Boka handler selvsagt også om å leve etter døden. Men like mye handler den om sammenhenger i livet, hva som former oss, hvordan det er mulig å gi seg over til det som rammer oss mens det skjer, og hvordan det er mulig å fange erfaringen og bære den med seg som en kostbar skatt. Det blir et livsprosjekt å få alt til å henge sammen. Det eneste som bærer, er sannheten og kjærligheten. Teologien må tale sant om livet og døden, troen hjelper oss å møte det onde. Kjærligheten bærer oss gjennom sorgen. Den er det eneste som står igjen, når alt uvesentlig er skrellet vekk. «Jeg tror på nåde ... For meg innebærer det å være sann at jeg holder fast ved øyeblikkene av godhet og skjønnhet som jeg blir gitt, og gjør dem til grunn­pulsen i livet mitt.»

Skaper en helhet

For å formidle dette, velger Hagman å forsøke å skape en helhet av mange ulike elementer. Han forteller fra sitt eget liv, og livet med Kika. Vi får høre om oppvekst, religiøs påvirkning gjennom tilhørighet til og brudd med ulike menigheter og grupperinger, og om teologiske studier og refleksjon i voksen alder. Vi leser også om Kika og hennes bakgrunn, der også vanskeligheter i hennes familie er skildret på en måte som kanskje kan virke noe utleverende. Hensikten er åpenbar. Hva former oss, hva gjør oss engstelige, hva gjør oss i stand til å møte kriser?

Likevel kan jeg ikke lese denne delen av boka uten å ha debatten om virkelighetslitteraturen i bakgrunnen. Denne boka er heller ikke en ­roman, noe som gjør det enda viktigere å være varsom. I tillegg siterer Hagman fra Kikas ­dagbøker. Men dette drøfter han eksplisitt. Han vet at Kika holdt på å skrive et teaterstykke der dagboknotatene skulle brukes. Dette fikk hun aldri ferdigstilt. Han har derfor følt seg fri til å bruke dette stoffet, og det har utvilsomt tilført fremstillingen en økt mulighet for innlevelse. Dette skriver Kika etter Joels død: «Jeg føler at jeg lever. Livet føles helt og vakkert.»

Rom og dybde

Med dette utvidede grepet skaper forfatteren rom og dybde og bakgrunn for fortellingen om Joels korte liv og tragiske død, som, naturlig nok er det som berører aller mest under lesningen. Å miste et elsket barn er alle foreldres verste mareritt. Likevel sier Hagman at dette ikke er det verste som kan skje, «iallfall ikke hvis barnet dør som Joel. Vi rakk å venne oss til tanken ... alle gjorde alt de kunne for Joel og oss. Det er store gaver.» Hagman beskriver angsten som Joels sykdom brakte med seg og frykten for at han skulle dø. Men det underlige var at da døden til slutt var uunngåelig, forsvant frykten. Når det verste man kan forestille seg, har skjedd, da er det ingen grunn til å være redd lenger. Det er forsoning i å akseptere det uav­vendelige. Hele tiden var opplevelsen av å være båret av Gud, meget sterk. Det er dette som er det utvidede perspektivet og gaven forfatteren sitter igjen med.

Verdt å lese

Som leseopplevelse er denne boka litt ujevn. Hagman drøfter teologiske problemstillinger som utvilsomt er relevante for sammenhengen, men som ikke nødvendigvis makter å berøre leseren på samme måte som den mer personlige fortellingen om Patrik, Joel og Kika. Det som likevel skaper en dyp opplevelse av innsikt, er at forfatteren på bakgrunn av det tragiske som har rammet ham, makter å formulere en erkjennelse som både utfordrer og trøster og gjør denne boka verdt å lese, uansett livssituasjon.

LES INTERVJU: – Når man mister et barn, minner man omgivelsene om deres største skrekk

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker