Å bli ett med gørra

I Jenny Hvals nye roman, Å hate Gud, er det noen setninger som går igjen. En av dem er «Jeg hater Gud – når jeg …». Boken består av flere deler, hvorav den første – 1. Heksekunsten – fyller mesteparten av de rundt 250 sidene. Det er uvisst hva det er mest fruktbart å lese denne delen som. Ut fra boktittelen kan den leses som et forsøk på å skrive ut et oppgjør med en oppvekst på Sørlandet, Jesus-revolusjonens og bedehuskristen­dommens domene. Interessante refleksjoner omkring blasfemi, samt ­intense beskrivelser av hat som et slags frirom, gir forklarende bak­grunn for jeg-personens intense dragning mot black/trash metal, hekser, magi, seksualitet, kroppsvæsker og kroppsmaling.

Denne første delen, som videre kan leses som forfatterens krafttak for å få tak i sin egen kreative kraft og «jorde den» i materien i stedet for i det sublime, spiller opp til et filmmanus som presenteres i bokens andre del, 2. Skogen: en film. Tredje del har undertittelen 3. Egget, før det unummererte postskriptet Bassenget kommer til slutt.

Gørra som lim

Det er lite på norsk mark å sammenligne denne romanen med. Nærmest kommer Wenche Mühleisens romaner og tekster, der også hun beskriver kunstnerisk-seksuell ­aktivitet i kunstnerkollektivet i Friedrichshof. Begge beskriver Friedrichshof som inspirerende, en ny måte å nærme seg kunst og kreativ kraft på. Men der Mühleisen, som selv bodde i kollektivet i mange år, tok et sterkt, ­litterært oppgjør med miljøet og dets misbruk og fornedrelse ­spesielt av barn, men også til dels kvinner, finner Hval en film med Miss Canada som under sitt besøk blir badet i avføring, svært inspirerende.

Mühleisen har utøvd sin kunst innenfor en konstant reflekterende ramme, hennes ­opplevelser og eksperimenter (som tangerer jeg–personens eksperimenter i Hvals roman) blir dermed forståelige og kanskje betydningfulle for andre. Jeg-personen i Hvals bok virker ikke spesielt opptatt av å oppnå kontakt med andre mennesker gjennom språket, og velger heller væskene, gørra og aspiken som kontakt­lim. Så da blir spørsmålet hvorfor jeg-personen ­absolutt må uttrykke seg innenfor rammen av en relativt lineær, språklig form som en roman.

Magi

I tredje del, Egget, kommer bokens første avslutning: «Jeg er den andre muligheten, … den svarte dampen fra hatets okkulte bål. Jeg er Jenters hat gjennom århundrer , THE END». Men så er det kanskje ikke «the end» likevel, ettersom magi aldri opphører. «Det viktigste med magi er å skape møtepunkter, så andre kan strekke seg videre inn i kunstrommet etterpå.» Denne definisjonen av magi avviker fra vanligere definisjoner som også inkluderer elementer av manipulasjon, styring og bøying («bending»).

Bassenget som beskrives i postskriptet, er ikke fylt med vann, men med kabaret, altså aspik: «Kabareten er en voyeristisk drøm, en drøm om å kunne se gjennom strukturene, gjennom materien. Vi ser rett gjennom en form og inn til innholdet. Vi ser lik i jorda, penis i vagina. Det ugjennomtrengelige vevet og alle de lukkede overflatene vi er vant med fra nesten alle ­andre objekter, har forsvunnet med kabareten … ­Kabareten gir oss tilgang på evigheten.»

Viktig anliggende

Boka har et viktig anliggende: Jeg-personen vil formulere og gripe «jenters hat gjennom århundrer». Det er et prisverdig prosjekt. Selv tror jeg jenter har hatet mangelen på rettigheter og muligheter. Å ligge flytende i aspik, bæsj, blod og andre kroppsvæsker er neppe forløsningen for jenter som gjerne skulle ha utfoldet sin virketrang og kreativitet.

I den siste delen vender Hval tilbake til skrivelæreren på det amerikanske universitetet som gav jeg-personen tilbakemelding om at hun måtte skrive mer utenfra, med innsikt: «Selvopptatt, innforstått og privat, sier han. Stusslig og primitivt.» Til dette svarer jeg-personen: «jeg forstår aldri utenfra, med innsikt. Men jeg forstår at kunsten kan tukle med seg selv, sin egen fortid, sin egen historie, og skape nye bånd og følelser.»

Foregriper kritikk

Her viser Hval at hun er i stand til å foregripe noe av det som kan komme som kritikk mot boka, og å svare på en slik kritikk. Svaret, lagt i munnen på jeg-personen, er at hun ikke forstår kritikken, og at kunsten når den tukler med seg selv, kan skape nye bånd og følelser.

Til det er det å si at det ikke skapes nye bånd i boken, bare en uendelighet av fragmenter som legges ned i aspik, som vel er mer lim enn bånd. Det gjør også boken langtekkelig. En ­person som blir sittende og tukle med seg selv, blir ikke så interessant for andre. Det blir ikke noen ­åpning for deltakelse og involvering, og jeg blir i tvil om Hval i det hele tatt ønsker å nå ut gjennom språket.