Bøker

Hverdagens poetiker

Som få andre har Trude Marstein blikk for familielivet i den senmoderne virkeligheten. Klassikere og plattheter sidestilles når et livsløp foldes ut.

Da jeg var liten, broderte ­moren min et bilde med et Wergeland-sitat jeg ikke forsto: Se nøye skal du øyne det store i det små. ­Ordene stod inntil en helt vanlig blomst og et gresstrå. Sitatet får betydning i møte med Trude Marsteins nye roman, Så mye hadde jeg. Som hverdagens ­poetiker gjør hun det lille stort, lader det daglige med mening og skaper god litteratur av det tilsynelatende ubetydelige.

Marsteins perspektiv zoomer inn den karakteristiske lille ­enkeltdelen. Som et kamera justerer blikket seg i roman­åpningen: «I stua stråler alt, firkanter av sollys ligger over sofa­ryggen med dirrende skygger fra bladene på lønnetreet, en flue borer­ mot vindusglasset. Tante Liv ­sitter og blar i et fotoalbum. Og pappas avis på stuebordet.»

I et sveip foregripes romanhandlingen og skrivemåten. Det handler om livet i familien og det skildres gjennom Monikas blikk.

Skaper mening

Vi følger ­Monika fra trettenårsalder i 1973 frem til i dag. Hun forteller om livet­ sitt, men uten ettertenksomt overblikk. Monika befinner seg nede blant detaljene, forvirres og jobber med å skape mening, slik vi ofte driver på i livene våre. Vi mister jo ofte det store perspektivet av syne fordi travelhet og ustoppelige gjøremål tar alt fokus.

Monika er et gjenkjennelig hverdagsmenneske. Det som ­karakteriserer henne, er nettopp det tidstypisk alminnelige, holdningene hennes er nesten litt forutsigbare. Hun ser ned på alt som smaker av rutine og kjedsomhet, ringeakter hverdags­livets kokte poteter og tre ukentlige fiskemiddager. Hun ønsker seg noe annet, større – mer!

Selvopptatt

Monika lider ­under dagligdagens mangel på store øyeblikk. Følelser og ­impulser har godt tak i henne, og egosentrisk selvopptatt ser hun ikke sine nærmeste godt nok. Sam­tidig er dette hennes egen fremstilling av seg selv, blikket er fullt av selvobservasjon og forakt.

Romanen viser hvordan vi tidlig dannes av vår plass i ­familien og at den rollen vi får i kjerne­familien har betydning for hvordan selvoppfatningen vår blir til, noe som igjen er med på å avgjøre­ hvordan vi lever livene­ våre.

Som yngstesøster i en flokk på tre er mangelen på forventinger til Monika slående. Monika får ikke anerkjennelsen hun så sårt trenger, derimot blir hun negativt bekreftet gjennom farens blikk tidlig i teksten. Morens øyne er skuffet vendt bort. Monika er den uansvarlige, rampete, den tankeløse som tar vimsete valg. Rollemodeller er hennes to ­eldre søstre, med stødige yrkesvalg med karriereutsikter og solide ekteskap. Det verken kan eller vil Monika leve opp til. Derimot blir tante Liv, alenemoren, en hun både frastøtes litt av og ­identifiserer seg med.

Retningsløs

Monika har ingen bestemt livsstrategi, hun er litt retningsløs og blir et godt bilde på hvordan vi i vårt senmoderne­ samfunn kontinuerlig jobber med å skape vår egen identitet. Når vår plass i verden ikke lenger er forutsagt, bestemmer vi selv hvem vi vil være. Gjennom alle valgene vi hele tiden tar og gjennom samhandling med andre, skaper vi vår egen selvfortelling.

Romanen viser hvordan ­Monikas liv blir til i spennet mellom noe som er gitt, som plassen i familien, blikket fra faren, og vissheten om at alt er åpent. Hun kan velge å gjøre og bli hva hun vil. Spenningen viser seg når hun styres av lengsel etter bekreftelse og mangel på overblikk og beslutningskraft.

Det er også påfallende at i storesøsterens munn er studier på Blindern ensbetydende med mange mulige yrkeskarrierer, mens Monika selv ser dette som en erklæring av hennes egen mangel på retning.

Hvileløs

For identitets­dannelsen er et strevsomt prosjekt og Monika har følelsen av at hun hele tiden må bygge opp ting på nytt, skape et liv, ­presse ­betydning inn i ting. Som en annen ­Madame Bovary lider hun ­under den moderne hvile­løsheten, og hun jakter etter ­meningsfylde gjennom lidenskap og hengivenhet. For å døyve den ­rastløse ­følelsen går hun ut av forhold som kunne ført til et trygt liv. Hvileløst søker hun stadig ­nyere og sterkere ­lidenskap og lar seg overbevise av en utro klisjéfylt litteratur­professor som står på gata og messer: Jeg kan ikke leve uten deg. Og hvem vil vel ikke høre det?

Vilje til å satse

Konsekvensene­ av å forfølge lidenskapen var ­fatale både for Madame Bovary og Anna Karenina. I dag, der­imot, er vi utbyttbare og mange tror ikke lenger at kjærligheten har forvandlende kraft og kan være livets eneste virkelige ­mening. Derimot kan det være vanskelig i selvrealiseringens tidsalder å finne vilje til å satse og investere i den andre og utholde­ kjedsomheten som inntrer når følelses­rusen er over og lidenskapen avtar. Vi lever i serie­monogamiets tid og Monika­ blir en som forlater når hun kjeder­ seg.

Omtrent halvveis i romanen synes jeg egentlig at nå holder det, dette blir for gjentakende. Heldigvis skifter teksten retning omtrent da. Monikas midtlivsrefleksjoner og familieskildringene får meg på igjen. Alt i alt sidestiller romanen lekende og uhøytidelig litterære klassikere med alminnelige ordtak, ord og remser i en stort anlagt familie- og utviklingsroman. En høyst tiltalende litterær praksis.

Les mer om mer disse temaene:

Astrid Fosvold

Astrid Fosvold

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker