Bøker

Å vera til

«Tidslys» er litt nedtur etter førre Torvund-bok. Men du verda, her er mange glimt av lysande ting.

Helge Torvund var i mange år etter debuten i 1977 éin av fleire solide lyrikarar i norsk samtidslitteratur – og med stor produksjon.

Men så, i 2007, kom det eit veldig sprang med diktsamlinga Alt er høy. Dette er eit eineståande lyrisk verk som kjem til å bli ståande når det meste av tidas strofer er gløymde.

Frå den Bosch-inspirerte og biletmyldrande Alt er høy der det groteske blandar seg med det moralske, gjekk han vidare på nesten same nivå med Om Alabama? der han mellom anna omtalar sin eigen kreftsjukdom. Samlinga leid noko under mindre stram redigering og stundom laus form. I alle fall: Den vaksne Torvund er så absolutt meir «på høgget» enn den yngre modernisten og surrealisten.

Liten nedtur

Det kom eit nytt løft med Alt brenner for to år sidan, medan årets Tidslys er litt nedtur att. Eg tenkjer at kanskje Helge Torvund burde ta seg lenger tid mellom utgjevingane og venta på det vedunderlege som Hauge skriv om. Berebjelkane i moderne norsk lyrikk, Rolf Jacobsen og Olav H. Hauge, tok seg tid mellom utgjevingane. Kanskje har det noko med dataverda å gjera, at det er blitt så mykje lettare å sitja og skriva, og skriva mykje, på ein skjerm.

Eg veit ikkje. Torvund har i alle fall plassert seg blant dei ein opnar nye samlingar av med stor forventning. Men eg tykkjer altså ikkje han innfrir heilt i år. Tidslys verkar på meg uferdig: Samlinga er stor i omfang men det er få dikt og bilete som bit seg fast. Det går litt for lett, ofte bortimot formlaust og ofte retningslaust. Eg saknar strammare rytme og meir effektiv bruk av alliterasjon.

Det konkrete

Også denne Torvund-samlinga er prega av stor profesjonalitet i omtale av landskap, flora og fauna. Han kan stå som eit førebilete for mange poetar ved at han insisterer på konkret plassering gjennom oppgjeving av stadnamn, han skriv ikkje om ein fugl eller ein blom men fortel lesaren kva for fugleslag og kva for vekst han formidlar synet av. Når han er på Jæren så skriv han det. Dette med presis namngjeving, som til dømes Harald Sverdrup var ein meister i, gjer Helge Torvund til ein effektiv metode til å dra lesaren inn i diktet: til å akseptera poetens fiksjon ut frå det heilt konkrete, nære, kjende.

Oppramsing

Men så eser det litt for ofte ut. I «Det store containerdiktet» er vi med på ei opning der vi med poeten ser «Den blå containeren i regnet/ framfor den doble kvite garasjen». Her er opplysning om farge og vêr viktig for å lokka lesaren vidare. Men så får vi lange, slapt oppramsande parti om kassering og minne/assosiasjonar som dukkar opp – og som øydelegg for hovudbiletet i diktet, den strengelause barnefiolinen som dotter hans øvde på for lenge sidan.

Jo, han grip biletet att mot slutten av det nesten fire sider lange diktet. Men før det får vi refleksjonar som at «Kanskje handlar dette diktet/ om at me treng ei betre verd/ der ting som er bra/ held fram». Biletet med containeren, jenta, fiolinen og eit sårbart barnesinn hadde vore nok.

«Skin lik ei tåre»

Men, du verda: Her er det jo så mange glimt av lysande ting og fenomen, så mange påminningar om kva som er det viktigaste. Ja, også i poesien, slik poeten sjølv formulerer det i «Eg flytta ut»: «Å arbeida med ord er lett arbeid/ Ein må bare læra seg alt ein må la vera// Å samla det kompliserte og samansette/ i eitt ord som skin// lik ei tåre.»

Stundom skin det slik i denne diktsamlinga. Til dømes i det fine «Vintersorg»: «Nokre morgonar kan eg sjå at snøen/ er trøytt der ute under alt mørkret.// Det finst ei vintersorg kring steinar,/ trestammar og vegar. Ei skinande vekt// av eksperimentell tyngde. Når teoriane/ falmar, står landskapet att. Så kjem

morgonlyset og avdekker ei enkel glede

du nesten hadde gløymt: Å vera til.

Les mer om mer disse temaene:

Knut Ødegård

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker