Det fristende eplet

Hva er det som står igjen når en i løpet av noen få uker ­mister sitt ufødte barn, ekteskapet­ ­ryker og hjemmet må selges? Kan det å skape en fortelling ut av eget liv gjøre de harde slagene ­meningsfulle og forståelige?

Den amerikanske jødiske journalisten Ariel Levy (født 1974) er et ektefødt barn av 68-generasjonen. Som tjue­åring trer hun inn i en av New Yorks intellektuelle kretser av skapende unge mennesker hvor frihet, penger, karriere og fri seksualitet tas for gitt. Den ­seksuelle revolusjonen har funnet sted, feminismen har banet vei for kvinner og kulturprodusentene er New Yorks guder.

Kakefat

Levy skildrer med en løpende letthet et hedonistisk New York, som på 1990-tallet preges av en stemning av at alt er mulig. For forfatteren topper det seg da hun møter kvinnen­ i sitt liv, den ­modne og økonomisk uavhengige Lucy, som Levy håper og tror kan ­holde henne i vater, og hun får innpass som journalist i alle tidsskrifters mor: The New Yorker. Livet er et uendelig stort kakefat. Og med en bevisst betoning av overmot skildres et gryende­ ønske om å ta steget helt ut og høste fruktene fra sin foreldregenerasjons kamper: ved å leve et økonomisk uavhengig liv som skribent, i et lesbisk forhold, med en stor lengsel etter å bli mor.

Å fortelle livet

Det som er slående med Ariel Levys memoarer, er måten hun strukturerer­ sin egen historie på. Den viser en stor tro på at fortellingen er et rammeverk som skaper ­orden i egne erfaringer og eget liv. Ved å velge ut tre nedslagsfelt skaper Levy et narrativ som gir mening. Hun utforsker barndommen sin og relasjonen til foreldrene, perioden som ung voksen i New York, spisende på alt The Big Apple kan gi henne, for avslutningsvis å fortelle fra den kloke og erfarne voksne som er fratatt alt hun har kjært.

Komplekst kaos

Det litterære ved boka skaper orden ut av et vanvittig, komplekst kaos. I Levys verdensanskuelse er det nettopp hennes tilværelse i New York som fremadstormende ung kvinne som er hennes ­hybris. Hennes narrativ er at det kunne ikke gå ­annet enn galt – en gang måtte hun betale for sin narsissisme og selvfølgelige ­omgang med fremgang. For Levy blir prisen å miste sitt eget barn ­alene på et baderom på et hotell i Mongolia, fordi hun ville ha det hele – som å gjøre en siste stor journalistisk reise før hun fikk barn. Og sin store­ kjærlighet mister hun til en ­alkoholisme hun ikke har villet innse har utfoldet seg rett foran ­øynene sine.

INTERVJU MED ARIEL LEVY: Like sant som døden selv

Litteratur som overlevelse

Det interessante er hva slags narrativ en tar i bruk for å fortelle sin egen historie. For Levy blir strukturen at tapet og sorgen settes inn i en sammenheng. Den gis en fast form og en ­mening. Dette står i skarp kontrast til for eksempel Naja Marie Aidts bok Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake (2018) om tapet av sin yngste sønn som tar selvmord i en rusutløst psykose. For Aidt er en av kampene at språk og litteratur­ ikke lenger gir mening. Det ­litterære prosjektet hennes blir derfor å skape et nytt språk og en form til en sorgtilstand som har opphevet tiden.

Bruker tiden

For Ariel Levy er det nettopp tiden som blir et strukturerende element. Fortid, nåtid og fremtid er størrelser hun ikke bare kan forholde seg til, men som også gir forståelse.­ For Aidt finnes det ikke en ­mening i tapet. Tapet er kun tap. For Levy gis tapet av det høyt elskede barnet en mening, rett og slett fordi hun blir mor i det øyeblikket hun mister det.

I en bok som er overraskende lettlest og lettbeint klarer Ariel Levy å skrive om det ubeskrivelige. Rett og slett ved å bruke språket til å stable en historie, som er mulig å bære, på beina.