Marvin Halleraker er en av våre mest aktive og skjerpede avistegnere. I nesten 30 år har han levert stødig til blant andre Vårt Land, Morgenbladet og Bergens Tidende. Denne boka gir oss et tilbakeblikk på høydepunktene i hans produksjon, men også en oppklarende titt behind-the-scenes.
Boka styrkes kraftig gjennom kommentarsporet med Alf van der Hagen som følger hver tegning. Men dialogen mellom de to er ikke alltid like imponerende.
Kristen tacomiddag
De mest interessante tegningene, kunstnerisk sett, er de som bruker deler av en persons kropp til å formulere en egenskap ved ham (eller henne). Hender er Hallerakers foretrukne organ i så måte. Bare se på trekningen av Erdogan, hvor en knyttet neve blir til presidentens ansikt. Eller en av hans beste Trump-portretter, hvor presidentens nakne underkropp er en hånd i form av et ljugekors.
Den bare stumpen skyldes at The Donald, for anledningen, er dresset opp i keiserens nye klær.
LES INTERVJU MED HALLERAKER: Trenger ikke være modig
Dobbelt bunn
Jeg koser meg med det avslappede forholdet Halleraker har til høytidelige motiver som nattverden i Michelangelos tapning: ved å gjøre ukens høydepunkt for mange nordmenn – fredagstacoen – til frelserens siste måltid settes både smil og tanke i sving. Om kristendommen skal være allemannseie, antyder tegneren, kunne den vel kombineres med det alle vil ha?
Noen fulltreffere
Noen gullkorn er hverken morsomme eller satiriske, men presise og kloke portretter av en situasjon. Tegningen til forsiden av Bergens Tidende dagen etter angrepet på Charlie Hebdo er i særklasse. Den er visuelt enkel, men betydningsmessig kompleks: noen blyanter blandes inn blant patroner, men det går et øyeblikk før jeg skjelner dem fra hverandre. Da får jeg meg en støkk. Han henfaller ikke til «Je suis Charlie» på automatikk som de fleste andre gjorde, men er moralsk åpen.
Dette er godt tenkt og tegnet, men også dristig, for det ligger et potensielt broderskap pakket inn i sekundet før man skiller patroner fra blyanter. For kanskje de kan føres sammen igjen, før avstanden mellom dem ble oppdaget?
Tidvis for kompleks
En annen favoritt er gjenbruken av Arbeiderpartiets reklame med slagordet «hele folket i arbeid.» I Hallerakers versjon, som (naturligvis) har blitt brukt i Klassekampen, er arbeidsfolkene erstattet med roboter og billedteksten er «halve folket i arbeid.» Dette er dystopisk humor med ideologikritisk sting.
Noen ganger blir det for mange ideer på ett brett, som i tegningen av Aung San Suu Kyi som krigsgudinnen Kali. At hun er krigersk fordi hun lukker øynene for folkemordet på rohingyaene er åpenbart, men uttrykket blir for komplisert til at det satiriske strikket sitter. Før man begriper poenget har den mytologiske referansen og detaljene i bildet trukket poenget i alle mulige retninger. Når Suu Kyi også skal spille rollen som alle de velkjente apene som holde seg for henholdsvis øyne, ører og munn drukner budskapet.
I overkant jovialt
Til slutt må vi tilbake til dialogen som bærer. Forankringspunkt er den innledende samtalen mellom tegner og van der Hagen, hvor vi får et både rørende og interessant portrett av Halleraker. Dette fungerer utmerket.
Samtalen fortsetter under hver tegning – og langt på vei fungerer dette også. De har det så trivelig at en leser nesten får lyst til å sprette en flaske vin å bli med selskapet. De har titt og ofte fine kommentarer til tegningene også, men etter hvert blir vel mye småprat. Når dialogen – kan det virke som – er direkte transkribert fra opptakeren er det, naturlig nok, ikke alltid like spennende å følge.
Jeg skulle ønske de hadde fordypet seg enda mer i tegningene, men bevares, den gode tonen gir oss mange fine glimt av personen Halleraker – og hvordan han tenker – at dette blir kostelig lesning selv om analysen ikke alltid er like skarp.
Kjetil Røed – anmeldelse@vl.no