Trenger ikke være modig

Marvin Halleraker – navnet smaker liksom litt tegneserie og mye bedehus. I går åpnet han en utstilling på Tegneforbundet, toppet av lansering av en bok som samler en rekke av tegningene hans: Portretter og satiriske avistegner, særlig fra Vårt Land, Morgenbladet og Bergens Tidende.

Gjennom boka løper en dialog med Alf van der Hagen, hvor tegningene kommenteres, i tillegg til et forord som blant annet diskuterer Marvins bedehusbakgrunn, som gjenspeiles i bokas tittel: Satiriker med helvetesangst.

I et pauserom hos Tegnerforbundet møtte vi den stillfarende satirikeren, for å diskutere hva tegningene kan gjøre, og hvor grensene burde gå.

– Hva tenker du om strekens makt?

– Jeg tror på strekens bidrag, men etter Jyllandspostens Muhammed-tegninger var det imamenes ord som satte fyr på verden. Vi merker hvor mye som er på spill. Ytringsfriheten er på sett og vis begrenset fordi frykten er kommet inn i bildet. Man tenker seg om to ganger.

– Hvor er du kommet nærmest den frykten?

– Frykten jeg har kjent på har vært knyttet til hvilken linje redaksjonene ville legge seg på. Jeg kjente en angst for at redaksjonene skulle forvente at jeg tegnet profeten.

– Har du skjønt at nå er du på kanten?

– Det handler generelt om temaer knyttet til karikaturstriden, Israel/Palestina eller abortspørsmål. Jeg vegrer meg ikke for å gå inn i det, men kjenner på at det er sterke følelser og at tegningene gjerne blir lest med spesielle briller. En tegning gjorde at jeg både ble beskyldt for å være Israel-tilhenger og antisemitt.

– Har du aldri fått en tegning refusert i Vårt Land?

– Nei. Men det har vært noen drøftinger dersom jeg har tegnet et kors eller en svastika. Det kan ha resultert at jeg har laget en ny. Jeg tror jeg kjenner grensene ganske godt.

– Tror du det er fordi du har bakgrunn fra bedehuset?

– Ja, jeg skjønner hvor jeg kan gå for langt. I stedet for å kaste vekk tid på å lage en tegning som ikke vil komme på trykk, går jeg kanskje en ekstra runde. Men jeg har aldri opplevd at avisen har sensurert eller begrenset meg.

– Det kan bety at du er for snill?

– Det kan hende. Jeg er ikke blitt refusert mye andre steder heller.

– Prøver du ut grensene?

– Ja, absolutt. Noen ganger er jeg forundret over at jeg ikke får flere reaksjoner både fra redaksjon og fra lesere. Folk er kanskje litt late.

– Eller kanskje vi bare har vent oss til at avistegner skal være frekke?

– Ja det skal vi jo være. Kanskje vi bare har et litt barnslig blikk på verden som gjør at vi blåser opp og spisser ting.

– Hva har du nektet deg selv å gjøre som avistegner?

– Jeg har et triks: Tenker jeg den tanken så spør jeg Trine, den snille sørlendingen som jeg er gift med. Lar hun det passere, er det greit. Jeg har gjort noen drøye ting. En gang tegnet jeg en haug med brunsnegler med følehorn som hintet til Frp – den var ufin og grov, men jeg hadde lyst til å bruke den. Trine lot det passere. Og den ble trykket. Men det jeg ikke er villig til, er å tegne noe som utsetter familien min eller meg selv. Jeg har kunnet være kritisk til ytterliggående islam og forskjellig regimer uten at det har vært naturlig å tegne Muhammed. Det har ikke stått eller falt på at jeg skulle ha gjort det.

– Hva er det frekkeste du kan gjøre med kristenfolket?

– Jeg tenker ikke på den måten, men tar det fra sak til sak og har ikke laget meg noen dogmer eller grenser. Når ideer kommer opp, har jeg mine etiske grenser samtidig som jeg føler meg fri.

– I en uke der «mediemitraljøsene» Trump og Listhaug har fyret løs er du opptatt med bok og utstilling?

– Jeg kjenner at Listhaug-saken engasjerer meg. Du kan heller ikke være likegyldig til Trump. Men det er viktig at noe trigger meg Engasjementet er viktig for meg, at noe trigger meg. Jeg får mange tekster eller temaer som ikke trigger meg noe særlig.

– Hvorfor er du så snill med Listhaug?

– Er jeg det? Det tror jeg nok er en misforståelse. Mange tegninger er ikke med i boken. Jeg har også tegnet Siv Jensen mye mer enn det som er med i boken. Jeg er ikke ute etter å være spesielt slem mot Listhaug heller. Igjen handler det om sak for sak og ide for ide. Jeg har ingen politikere eller partier som jeg har mer eller mindre sympati med.

– Hvem er drømmeobjektet?

– Trygve Slagsvold Vedum, Trine Skei Grande, Donald Trump – selv om han er vanskelig å tegne. For en er en av de få som er en fiks, ferdig karikatur. Det hadde ikke gått an å finne opp den karakteren.

– Hvilke tilbakemeldinger får du?

– Gode meldinger som gir meg en følelse av å nå gjennom. Jeg vil formidle og håper at jeg noen ganger berører noen. Jeg har tegninger på veggen her om flyktningkrisen – der kan det være nødvendig å spisse og røske opp, men også å berøre. Jeg har ikke noe behov for å være den modigste eller mest provokative avistegneren. Det er fremmed for meg å tenke på den måten. Jeg gjør min greie.

Hallerakers bok utgis på Vårt Land Forlag. Boka anmeldes på mandag.