Vi må begynne å snakke sant før det er for sent

Et barn ser engstelig opp på deg. «Det vil gå bra, ikke sant?» Uroen kan skyldes at mamma er syk eller eller mer omfattende bekymringer som miljøproblemer eller at flyktningene ikke blir tatt vare på. Barnet har nemlig sett et annet barn gråte av fortvilelse. Barnet har hørt at verdenshavene stiger, byer vil snart ligge under vann. «Går det bra, pappa? Det gjør det, ikke sant?» Hva skal vi svare på det, når vi vet at det langt fra sikkert går så bra?

Kartlegging av feller

Alle vil skjerme for unødvendige bekymringer, men hva om barnets bekymring er nødvendig? Hva om vi rett og slett er så ille ute at vi må snakke sant slik at også minstemann kan forberede seg på det som skjer?

Willig og Vetlesen mener utdannelse i å tenke kritisk og handlingsorientert er løsningen. Da må man begynne tidlig. De søker svar i en rekke «feller» som de mener forhindrer at vi tenker klart og snakker sant.

Forbrukersamfunnet, overproduksjon av kjøtt og sosiale medier står sentralt. Men viktigst er det liberale begrepet om det gode liv, hvor frihet defineres som frihet til å shoppe sin egen identitet: den er blitt en vare som kan kjøpes på livsstilsmarkedet. Våre kropper og handlinger skal finpusses for at vi skal kunne «realisere oss selv» i en verden som forandrer seg i stor hastighet og defineres stadig mer av markedet.

Rovdriften på oss selv samsvarer med en rovdrift på miljøet.

En bok for de unge

Alt dette er viktige innsikter, men forfatterne fører lite nytt til torgs i disse analysene. Dette er tanker vi kan finne hos alt fra sosiologen Zygmunt Bauman, filosofen Charles Taylor eller den danske psykologen Svend Brinkman.

Men akkurat dét gjør ikke noe, for det er ikke fagfilosofer denne boka henvender seg til, men vanlige folk. Særlig unge mennesker trenger å lese en bok som dette. Det er en velformulert brannfakkel av en bok: lettlest og pasjonert.

Normalisert løgn

Det er også derfor vekten på å snakke sant er det viktigste ved boka: Løgnen må ikke normaliseres. For det er mange andre grunner til å lyve enn at vi ikke vil skuffe et bekymret barn. Det er jo også slik at når vis først har skaffet oss noen goder og en behagelig levestandard, skal det mye til å gi slipp på den.

Problemene hoper seg opp når løgnen fremføres på systemnivå, som tilfellet er med den norske stats håndtering av miljøproblemene. Når Erna Solbergs regjering både vil opprettholde klimamålene og fortsette oljeutvinningen, havner staten – og med den: borgerne – i en såkalt kognitiv dissonans, skriver forfatterne: Det er ingen sammenheng mellom det de sier og det de gjør.

Direkte tale

Påpekningen av en slik dobbel standard er stadig viktigere, siden vi lever i en tid hvor statsledere kan lyve åpent uten å stilles til ansvar for det. Vi aksepterer mer og mer av løgn og agitatorisk falskhet, derfor trenger vi noen som sparker oss i skinneleggen ved å snakke sant uten omsvøp, som Willig og Vetlesen.

Sannheten er jo hverken beleilig eller enkel, men uten den vil vi heller ikke bli hele mennesker, hvor det vi tror på samsvarer med det vi gjør, som forfatterne påpeker.

Se virkeligheten i øynene

Forfatterne innrømmer til og med at de er hyklere – at de slett ikke alltid følger sine egne idealer selv – men mener samtidig at det er verdt å insistere på å snakke sant og gjøre det rette. Selv om vi ikke klarer å leve opp til de målene vi har satt oss, vil anstrengelsen lede i riktig retning. De hevder at «hvis det ikke er noen grunn til optimisme, finder vi det mer konstruktivt at se realiteterne i øjnene».

Dette er sjelden kost fra akademikere og det er denne tonen, dette temperamentet, denne sårbarheten og utilslørte feilbarligheten, jeg liker best med Hvad skal vi svare?.

[ LES FLERE BOKANMELDELSER HER  ]

Henvendelsens ramme

Jeg liker også rammen for boka: barnet som søker bekreftelse. Det gir temperatur til teksten og plasserer det som faktisk sies i kontekster det er lett å kjenne igjen. Jeg har ikke barn selv, men kjenner situasjonen godt fra meg selv som liten og venner og slektningers barn.

Når vi leser bøker med filosofisk anstrøk er det jo nettopp den manglende forbindelsen til stedet du befinner deg mens du leser teksten – og omgivelsene du ellers beveger deg i – som gjør at det som blir sagt forblir fjernt. Men Vetlesen og Willig knytter an til barn vi kjenner eller barnet vi selv har vært. Da forflyttes tankene nærmere vår egen hverdag ganske umiddelbart.

Arrester løgnerne

De knytter dermed også tettere an til angsten alle fortsatt kjenner om de tenker tilbake til barndommens rike og som, for mange av oss, er gjenoppvekket de seneste årene med høyrepopulisme, vettløs konsumerisme, klimakrise og nynasjonalisme.

Vi må kunne snakke om disse tingene uten å pakke det inn, selv for et bekymret barn. Og så må vi arrestere dem som lyver for oss: de forsinker ikke bare prosessen og men øker hastigheten på toget mot undergangen.