Kunst har en opphøyd og viktig posisjon i samfunnet. Et land hvor kunst får fritt spillerom er et godt samfunn. Den siste tidens debatter om både virkelighetslitteratur og kritikk, hvor begreper som sensur og kommersialisering ble trukket frem, har vist at kunstens verdier og frihet fremdeles er høyt aktet. Det er de også i Cecilie Løveids siste bok Vandreutstillinger, som hun fikk Brageprisen for sist høst.
Bokens tre deler belyser på hver sin side kunstens ulike funksjoner. Den første delen, «Politisk teater», åpner for sammenstøt og provokasjon. Del to, «Redningsoperasjoner», peker i retning av kunstens helende effekt på mennesker. Mens del tre, «Billedbekjennelser», muligens illustrerer hvordan kunst kan fungere som en slags introspeksjon og en undersøkelse av eget og andres liv.
Måten dette blir gjort på er i flere tilfeller ved hjelp av egenartede, prosaiske ekfraser, altså dikt skrevet om og rundt kunstverk, som igjen blir en utstilling som vandrer gjennom tid og rom.
Terrorister
De første diktene tar for eksempel utgangspunkt i den tyske kunstneren Gerhard Richters 18. oktober, 1977-malerier. Serien består av 15 bilder og er et resultat av kunstnerens fascinasjon for Røde Armé Fraksjon.
På den ene siden er det som Løveid ved å skrive om terroristene som hovedsakelig utgjør motivene, menneskeliggjør dem. «Hun kunne vært meg, da jeg hadde / grønn ruskinnskåpe» skriver hun i det første diktet om Ulrike Meinhof, mens hun om Gudrun Ensslin skriver: «På det siste bildet bærer hun hodet som om / hun gråter». Til tross for ønsket om å eksponere disse menneskene som noe annet enn kriminelle drapsmenn, knytter det seg en ambivalens til både malerier og dikt. Ikke bare fordi det er vanskelig å skille personene fra gjerningene, men også fordi de transformeres til kunst som offentligheten igjen kan observere for sin egen fornøyelses skyld.
Jødedeportasjonen
Friksjonen mellom kunst og virkelighet tematiseres, og det er ikke alltid mulig å søke tilflukt i kunsten, verken for kunstneren eller tilskuerne. Et av de sterkeste diktene handler for eksempel om jødedeportasjonen fra Norge under andre verdenskrig. I det tredje av fire dikt, skriver forfatteren om Gunnvor Hofmo og venninnen Ruth Maier som ble drept i Auschwitz. «Ingen fortelling kan redde hennes Ruth tilbake. / Ingen dikt heller». Her får vi både innsyn i kunstens åpenbare nytteløshet satt opp mot hendelser som denne, samtidig som vi også paradoksalt nok møter kunstens nesten livreddende effekt. Tenk bare på alle som har funnet trøst og adspredelse i Hofmos forfatterskap, som lar seg berøre av kunst generelt.
[ LES FLERE BOKANMELDELSER HER ]
Menn og kvinner
Et annet forhold boken adresserer, er relasjonen mellom mannlige og kvinnelige kunstnere. Det er en kjent sak at kvinner opp gjennom historien aldri fikk tilgang til kunstskolene på lik linje med menn. I stedet var de ofte modeller og ble avbildet i kunsten på en stereotypisk og overdreven feminin måte.
Sånn sett er det ikke overraskende at kunstverkene i Vandreutstillinger hovedsakelig er av menn. Men i flere av diktene finnes små, subtile hint om denne skjevheten.
Det tydeligste eksemplet finner vi i diktet «Flyttegondol» om kunstsamleren Peggy Guggenheim. Diktet avsluttes med en liste over noen av verdens mest berømte kunstnere som har fått fornavnet sitt byttet ut med et kvinnenavn. For eksempel Fedra Duchamp, Diana Picasso og Artemis Modegliani. Det antikke opphavet til flere av fornavnene indikerer hvor langt tilbake i tid maktforholdet strekker seg.
Guddommelig
Listen rammes riktignok inn av to faktiske kvinnelige kunstnere, henholdsvis Agnes Martin og Yoko Ono. En tolkning kan for eksempel være at bak, eventuelt foran, enhver mann, står en kvinne. Samt at den mannlige kunstneren ofte har blitt satt i sammenheng med en muse, en guddommelig skaperkraft fra hvor han henter inspirasjon. Agnes Martin og Yoko Ono blir motsatsen til denne ideen og står som eksempler på at dedikasjon, vilje og kreativitet ikke finnes andre steder enn i oss selv.
Noen kunstverk har den unike egenskapen at de synes å være utømmelige på mening og innsikt. Vandreutstillinger er et slikt kunstverk. Gjennom «utstillingene» tar Cecilie Løveid oss med på en reise gjennom kunsten, gjennom dens mange fasetter, et knippe historier. Hun viser oss kunstens kanskje to mest fundamentale aspekter: Kunst betyr ingenting. Kunst betyr alt.
