Det har vært forunderlig å lese debatten de siste ukene etter at anmeldelsen min av Svein Tindbergs bok Bibelfortellinger for barn stod på trykk. Det var en bok jeg hadde gledet meg til å lese, og en anmeldelse jeg syntes det var vanskelig å skrive – plutselig bevegde jeg meg over på teologenes hjemmebane. Jeg satt jeg ikke bare med en bok i fanget, men med selveste Bibelen som referanselitteratur.
De siste ukenes debattinnlegg har ført til at jeg stiller meg spørsmålet: Hvor ble det av bibelgleden?
Fortelleglede
Den som har lest Tindbergs bibelfortellingsbok, vet at den sprudler av fortelleglede. Den er skrevet nettopp med et ønske om å fortelle og bringe videre, den har hentet frem det beste fra teaterkunsten inn i en bok som levendegjør motivasjon hos dem det handler om. Den viser menneskelighet og følelser hos karakterer fra urgammel tid, og det er gjort slik at et barn og en medlesende voksen kan kjenne seg igjen.
Ta syndefallsberetningen. Det er en av Bibelens viktigste fortellinger, der sier Bibelen noe om menneskenes livsvilkår. Det er sjelden jeg hører denne beretningen som noe annet enn en fortelling som plasserer skylden hos Eva og Adam. (De levde tross alt for lenge siden, og epler får man kjøpt på butikken.) Det Tindberg gjør, er å hente frem et bakteppe for å forstå motivasjonen og dermed handlingen bedre. Han vektlegger følelsen av ikke å være god nok. Den kjenner vi. Sammen med misunnelsens drivkraft får denne fortellingen spenn og klang. Hvilken søndagsskolelærer i dag tør å snakke om syndefallet til barna? Hvordan formidler trosopplæringen i Den norske kirke dette? Hos Tindberg er gjenkjennelsen så sterk at man nesten plukker eplet selv.
LES MER: Respekt sperret for fantasien
Ømt punkt
Når det gjelder Noa, er Tindbergs konkreter i fortellingen noe annet enn massedrukningen. Men diskusjonen som har oppstått i kjølvannet av denne versjonen av arken viser tydelig at Tindberg trigger et ømt og sentralt punkt i kristendommen slik den fremstår i Norge i dag. Det fortjener han en takk for! Diskusjonen om gudsbilder er noe av det viktigste som har truffet leserne av Vårt Land i år, spør du meg. Tindberg setter fingeren på noe sentralt: Det er så viktig for oss å ha et riktig bilde av Gud. Betyr det at de andre gudsbildene er feil? Er ikke Gud en størrelse mennesket ikke har begreper til å fatte?
Jeg fikk en underlig fornemmelse da jeg snakket med teologer og andre bibelbeleste om Tindbergs bok som jeg var i ferd med å lese for å anmelde. Måten andre (som ikke hadde lest boken) snakket om den på, uttrykte en holdning i retning av «Hvordan kan han, som ikke er teolog, skrive en bibelbok? Det skal bli spennende å se ...» Og denne underliggende fiendtligheten (slik jeg tolket det) slipper ikke taket hos meg. Bibelen er da vel ikke bare en bok for teologer? Sånn i reformasjonsåret og alt. Barnebibler ført i pennen av norske forfattere vokser ikke på trær. Det er en glede at noen våger.
LES MER: – Fortell Bibelen i all sin råskap
Glede i sentrum
Det er mange ubesvarte spørsmål rundt hvordan vi skal snakke med barn om Gud, hvilke fortellinger vi skal fortelle, hvordan vi skal fortelle dem og så videre. Men la oss ikke glemme det som er utgangspunktet: Gleden over å fortelle. Gleden over å gi noen av det viktigste du vet om videre til et barn. Risikoen ved å la seg utfordre av bibelfortellingene sammen med et barn. Takknemligheten når fortellingene kan åpne seg på uventede måter.
Så uansett hvilken bibelbok du velger: God lesning. God frustrasjon.
Karen Frøsland Nystøyl er litteraturkritiker i Vårt Land.
