Denne bokhøsten byr Tiden forlag på en gul sjeldenhet: Den interaktive romanen Historien om enten Jørn eller Torgeir Bråten. Det er, som tittelen forteller, historien om enten Jørn eller Torgeir – avhengig av hva leseren velger. Første kapittel handler om Anja og Amund som venter barn, og som samtidig må velge om de skal flytte nordover eller bli boende på hybelen hans. Kron eller mynt blir løsningen. Hva mynten lander på, kan du velge. Kron fortsetter på side 17, mynt på side 35. Resultatet blir henholdsvis Jørn eller Torgeir Bråten.
SoMe
I et intervju med Kulturhuset på P2 denne sommeren ble forfatter Bjarte Arneson spurt om dette var en roman for SoMe-generasjonen «… som er vant til å hoppe litt fra sted til sted. Vi leser jo sjelden ferdig(e) ting, liksom?» spurte programlederen. Arneson svarte at han tror mange kan synes det er voldsomt å gi seg i kast med en hel, lineær roman.
På bloggplattformen Medium ligger en artikkel som kom meg i hende for en tid tilbake. Her skriver Hugh McGuire en tekst med overskriften «Why can’t we read anymore?» Slik begynner den: «I fjor leste jeg fire bøker. (…) Jeg synes det er vanskeligere og vanskeligere å konsentrere meg om ord, setninger, avsnitt. For ikke å snakke om kapitler.» Og når ett kapittel er over, må man jo i gang med det neste.
Men han leser likevel. Og det er da det kommer: Etter tre setninger melder det seg et behov for noe annet. Det begynner å klø et sted i hjernen. Kanskje en rask kikk i innboksen? En setning til, kanskje to. Og så er konsentrasjonen borte.
Følg oss på Facebook og Twitter!
Hvor var vi?
Han er ikke alene om denne trangen. Hvem av oss har ikke merket det? Vi lar oss villig avbryte, kanskje uten at vi vet det. Med smarttelefonen eller nettbrettet lett tilgjengelig i den ene øyekroken, klar til å fange opp ethvert lyssignal som forteller at noe nytt har skjedd oss i den digitale verden. Vi surfer på nett, følger lenker, intuisjoner, ideer, vi inspireres – men glemmer lett hvor vi egentlig var. Jo, i romanen. Side 19 av 256.
Er vi i ferd med å miste evnen til å konsentrere oss? Vil vi egentlig ha den?
Villig vilje
En roman kan gjerne være besværlig så lenge det finnes vilje til å lese. Men når viljen villig lar seg avlede, så blir det utfordrende. Det burde ikke oppleves voldsomt å gi seg i kast med en hel, lineær roman. Men vi er vant til å hoppe litt fra sted til sted. Vi leser sjelden ferdig(e) ting. I seg selv er det ingen krise. Men hvis det forflytter seg, har vi et problem.
McGuire drar det videre og forteller om datterens danseoppvisning, som han filmet med mobilen. Og sjekket mailen i samme slengen. Sjekket Twitter. Og så var nummeret over. Once in a lifetime-opplevelsen med den lille strutteskjørtkledde datterens sceneopptreden ble forstyrret av behovet for å sjekke oppdateringer og status.
Det er bare det at de færreste e-postmeldinger og liker-trykk er skjellsettende for livene våre. Men oppmerksomheten under et dansenummer kan være det, både for far og datter.
Fristelser
Vår kamp, min kamp og din kamp, er å kjempe for å ta tilbake konsentrasjonen. Høre en låt helt ut. Lese en roman (lineær eller interaktiv) og la telefonen ligge i rommet ved siden av. Oppleve danseforestillingen uten filter. McGuire ga seg selv strenge regler: Ikke bruke Twitter og Facebook eller lese tilfeldige nyhetsartikler i løpet av arbeidstiden. Ikke smarttelefon og data på soverommet. Ikke TV etter middag. Om kvelden: Legge seg i senga med en bok (av disse var første punkt det desidert vanskeligste).
Han forventet å måtte kjempe konsentrasjonen tilbake. Men det trengte han ikke. For hjernen er tilpasningsdyktig. Uten fristelser i nærheten gikk boklesingen som en drøm.
