Tour de force fra fryktens kjerne

Den aller farligste konsekvensen av at Trump dominerer mediebildet sent og tidlig, er at vi legger mindre merke til at også andre mektige menn uten demokratiske tilbøyeligheter stadig får mer makt. Overalt i verden spirer nasjonalisme, og autoritære regimer får større utbredelse. De som vokser opp i dag, vil sannsynligvis leve i en verden med større grad av kontroll og ufrihet - og der FNs menneskerettigheter fra 1948 ikke lenger anses som hellige og ukrenkelige.

The Troubles

Nordirske Anna Burns herlig komplekse roman Melkemannen, vinner av Booker prisen i 2018, skildrer en attenårig jentes erfaringer med å vokse opp under et terrorregime. Boka kan leses som en allegori over enhver paranoid samfunnsform som kjennetegnes av omfattende kontroll over folks livsverden. Likevel skinner konturene av konflikten som herjet Nord-Irland fra 1968-1998 tydelig gjennom. Borgerkrigen, kalt The Troubles på folkemunne, var alvorligst på 70-tallet, og romanen går inn i en kort periode mot slutten av tiåret. Militære og paramilitære fraksjoner grupperer seg, kiver om kontroll, og det er vanskelig å få grep om de ulike posisjonene. Segregeringen er altomfattende, innbyggerne er underlagt uskrevne lover og regler og vokter på hverandres overtramp. Mistillit gjennomsyrer samfunnet der ingen kan stole på hverandre og alle vil beskytte seg selv. Vi kan jo tenke oss hvordan dette ødelegger mellommenneskelige relasjoner. I boka er en rekke navn forbudte fordi de minner om århundrelang urettferdighet. Det fører til vittig bruk av omskrivinger som forsterker tekstens allegoriske nedslagsfelt.

Febrilsk forståelse

Romanen gjengir en uoverskuelig verden der ingenting er det det gir seg ut for. Og slett ikke melkemannen. Han er terrorist og egler seg innpå den navnløse jeg-fortelleren. Hans konstante tilstedeværelse fører jenta inn en klaustrofobisk virkelighet hun febrilsk forsøker å forstå for å bevare vettet. Leseren virvles inn i det samme angstridde spinnet. Vi får ingen form for oversikt, og dermed overlates vi til et Kafka-lignende univers uten utgang. Melkemannen er en av de romanene som ikke forklarer, men derimot lar leseren ha samme nivå av innsikt som jeg-fortelleren.

Frykt

Språkføringen i romanen reflekterer hvordan terror kan bryte ned alminnelig fornuftstankegang. Det eskalerer jo lengere jeg-fortelleren utsettes for forfølgelse og trakassering. Tankene blir stadig reddere, mer forvirrende, og denne indre skildringen av knipetaket rundt jeg-fortelleren overbeviser. Frykten manifesterer seg som nummen søvnløshet og en rent kroppslig erfaring med gjennomtrengende nervekrusninger av frykt rundt lårene og rumpa. At frykt spiser opp mennesker innenfra, er en innsikt med rekkevidde langt utover denne boka. Alle styringsformer som legitimeres av å spre frykt og ufrihet, rammes av denne kritikken som ikke kan få nok oppmerksomhet.

Truende nyanser

Heldigvis er språkføringen til jenta et kraftig argument mot enhver form for undertrykking. Komplekst, fullt av innskudd, forbehold og innsigelser får setningene ustanselig nye nyanser lagt til. Kirsti Vogts oversettelse gjengir en litt oppramsende og knudrete skrivestil, som faktisk minner om den 1700-talls forfatteren Laurence Sterne bruker i Tristram Shandy. Opplagt ser vi her et motstykke til alt som minner om enkle forklaringer og lette svar. Dette er en implisitt kritikk og latterliggjøring av makthavere som ynder kortfattede utsagn med digital gjennomslagskraft. Attenåringen er en leser. Hun omgir seg med litterære helter og nyanserte verdensbilder. Slik alle herskesyke ledere avskyr selvstendige og kritisk tenkende, vekker jenta irritasjon og oppfattes som utfordrende og truende.

Indre omkostninger

Ikke bare jeg-fortelleren erfarer kjønnstrakassering i Nord-Irland på 70-tallet. I romanen forsterker borgerkrigstilstanden den tradisjonelt sterkt patriarkalske samfunnsordenen. Men de maskuline forklaringsmodellene må vike for kvinnelig motkraft med denne romanen. Nord-Irlandkonflikten er ofte blitt filmatisert fra posisjoner som mytologiserer mannlige krigshelter. Denne boka forteller fra en annen posisjon og legger mer vekt på indre menneskelige omkostninger, enn de mer krigshandlingsrelaterte fortellingene vi vanligvis husker om den nordirske konflikten. Jeg tenker på filmer som In the name of the father og Michael Collins, eller en roman som Cal fra 1982.

Glemsel

De siste åra har en rekke romaner skissert ulike fremtidsscenario hvor samfunnet er kuppet av totalitære regimer. Denne boka skuer til vår nære fortid og bærer i seg et ekko fra den litterære tradisjonen. Det er viktig. For i vår nåtidsforelskede samfunnsånd later mange til å tro at kunnskap om hvordan vi kjenner oss selv gjennom historie, kultur og tradisjon, ikke lenger er så viktig. Men at Boris Johnson ikke lytter til stemmer som advarer om oppblussing av konflikten i Nord-Irland, er et eksempel på at glemsel kan bane vi vei for tilstander som boka skildrer. Melkemannen fortjener omtale, oppmerksomhet og tiden til tålmodige lesere.

LES OGSÅ: Mathilda Gustavssons Klubben er et eksempel på hvordan god metoo-journalistikk kan se ut

---

Roman

• Melkemannen
• Anna Burns
• Oversatt fra engelsk av Kirsti Vogt
• Oktober
• Om oppvekst og modning i terrorens klør

---