En av årets store leseopplevelser

Ola Jostein Jørgensen

Mye litteratur kan kanskje sies å handle om hva mennesker gjør i ekstreme situasjoner, enten det er snakk om ytre dramatikk eller av det mer indre slaget. Men Fuglenes anatomi handler aller mest om hva man gjør i helt hverdagslige situasjoner.

Merethe Lindstrøm er en kritikerrost forfatter, som siden debuten helt tilbake i 1983 har forsynt norsk litteratur med språklig kresne og psykologisk finstemte noveller og romaner. Hennes mest kjente bok, den Nordisk råds litteraturpris–belønnede romanen Dager i stillhetens historie, har en tittel som godt kan stå som en overskrift over det meste av det hun har skrevet. I dette forfatterskapet er det lite ytre dramatikk, lite fakter, det er stille, lavmælt, det er fristende å kalle det meditativt – og på sitt beste veldig, veldig godt.

Eksil i England

Så også i årets roman. Handlingen i Fuglenes anatomi er ikke omfattende. En navnløs, norsk forfatter har flyttet til England med familien. De bor i et eldre hus på landsbygda, og en ung mann ved navn Tom utfører ulike bygg- og vedlikeholdsarbeider for dem – og skal etter hvert bygge en voliere – et stort, frittstående fuglebur til alle fuglene hennes. I springende, korte avsnitt skriver hun om dagliglivet, om den unge gutten som hun føler en slags tiltrekning til, og mannen hennes som drikker og ikke liker fuglene hennes, om landskapet de går i, om noen bøker hun leser.

LES ANMELDELSE AV LINDSTRØMS FORRIGE ROMAN: Nord er både etisk forpliktende og politisk relevant.

Empati og innlevelse

Det andre laget i romanen handler om fortiden. Jeg–fortelleren forsøker å forstå moren sin, og barndomsminnene hun har om henne er såre, men også ofte vakre. Sakte skjønner hun sammenhenger i morens liv som hun fra barnets perspektiv ikke var i stand til å forstå. Den nesten voksne datteren til hovedpersonen er også ofte i tankene hennes, hun hadde en mørk og vanskelig periode i slutten av tenårene som jeg–fortelleren aldri ordentlig forsto eller klarte å trenge gjennom.

Et viktig tema i boken er innlevelse og empati, forsøket på å forstå også de som står oss nærmest – hvor umulig det er, men også at vi må fortsette å forsøke. At man forstår andre ting som voksen enn som barn, men også kanskje andre ting som barn enn som voksen? Er det slik at det å tilegne seg erfaring også betyr at man mister noe?

Langsom innsirkling

Setningene er lange, fulle av komma og innskudd. Språket er presist, i betydningen at de enkelte konkrete gjenstander benevnes med eksakte navn. Men det er vagt og mer poetisk når det kommer til det følelsesmessige, og i samhandlingen mellom menneskene.

Det er et mørke i denne romanen, noen svarte flekker som langsomt sirkles inn, men som ikke helt nevnes ved sine rette navn. Det er både gamle hendelser og ting som skjer her og nå, forhold mellom mennesker som går i stykker. Eller gjør de egentlig det – kanskje det bare er snakk om at de forandres, utvikler seg? Stundom føles det som om fortelleren har en motvilje mot å se hva som skjer rett foran øynene hennes. Samtidig som hun gjerne vil være en som ser, som benevner presist.

Jeg opplever denne vagheten først som en svakhet ved romanen. Men etter hvert som lesningen skrider frem er det liksom som om det tåkeaktige ved teksten letter, og når bildet av personene og hendelsene trer frem blir jeg stadig mer engasjert. Antagelig er formen både villet og nødvendig – det trengs tid for å trenge inn i det forfatteren ønsker å skrive om.

LEST DENNE? Språket løper løpsk i Matias Faldbakkens fortelling om en kjernefamilie som sluker seg selv.

Markedsspråket

Så må det nesten bemerkes at kontrasten til Lindstrøms elegante og gjennomførte språk blir stor når det i forlagets presentasjon av boka står «Fuglenes anatomi er skrevet i et lysende og vibrerende språk, som hakker, flykter og svever over et mørkegrønt landskap.» Det er en skrekkelig jålete setning som er umulig å ta på alvor. Språket verken lyser eller vibrerer, selv billedlig lest. Ikke flykter og svever det heller. Hvis vi legger godviljen til kan vi si at forlaget forsøker å få frem at Lindstrøm skriver på en måte som ikke lett lar seg karakterisere, og som er hennes egen, men det er et poeng som det er mulig å uttrykke på en bedre måte.

Gåtefull og gjenkjennelig

Men det til side: Fuglenes anatomi en roman som er usedvanlig konsentrert i sitt uttrykk, og hvor det etter hvert tegner seg et bilde som kanskje ikke helt er fullstendig, men hvor alle elementene har sin plass. Jeg opplever den i hvert fall som gåtefull, på sitt vis, merkelig, men også gjenkjennelig.

Etter endt lesning sitter jeg igjen med en av årets mest interessante leseopplevelser. Fuglenes anatomi er en roman som krever tålmodighet fra leseren, men som også gir rikelig tilbake til den som er villig til å komme den i møte.

LES OGSÅ: Den polske Nobelprisvinneren i litteratur leverer en roman der naturen får sin hevn over menneskene

---

Bok: Roman

• Fuglenes anatomi
• Merethe Lindstrøm
• Forlaget Oktober
• 190 s.
• Krever tålmodighet, gir rikelig tilbake.

---